Donald Trump inntar 20. januar rollen som USAs 47. president. Mange statsledere er opptatt av hva hans andre presidentperiode vil bety for sikkerhetspolitikken, det europeisk-amerikanske samarbeidet, NATO, Kinas fremvekst og internasjonal handel. Trumps uttalelser skaper debatt og kan føre til usikkerhet i internasjonale relasjoner. For eksempel når Trump antydet at han vil vurdere militærmakt for å ta kontroll over Grønland, en del av Danmark.
Samtidig er det viktig å skille mellom Trumps retorikk og de mer fundamentale utfordringene som truer stabiliteten i det internasjonale systemet.
Trumps tilbakekomst vil gi autoritære politiske bevegelser ytterligere vind i seilene.
Krigen i Ukraina har blitt en av de mest betydningsfulle konfliktene i det 21. århundre, med omfattende konsekvenser for både regionen og verden. Involveringen av nordkoreanske styrker fremhever kompleksiteten i krigen. Russland har uttrykt trusler om å bruke atomvåpen, og president Putin har annonsert endringer i landets atomvåpendoktrine, noe som kan senke terskelen for bruk av slike våpen.
Russlands interesser i Ukraina er dypt forankret. Ukraina har historisk fungert som en bufferstat mellom Russland og Vesten. Ved å opprettholde kontroll over Ukraina, søker Russland å sikre sin innflytelse i Øst-Europa og hindre utvidelsen av NATO.
Fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022 førte til en krig der begge parter er fastlåste i sine posisjoner; Ukraina ønsker å gjenvinne grensene fra 1991, inkludert Krym, mens Russland fremdeles står fast på sine mål om «demilitarisering» av hele Ukraina. Den pågående krigen har også ført til et nytt våpenkappløp i Europa. Økningen i forsvarsbudsjettene i mange europeiske land er et direkte svar på den usikkerheten som følger av konflikten.
Denne utviklingen er ikke bare en reaksjon på Russland, men også en anerkjennelse av det endrede sikkerhetslandskapet i Europa. Flere viktige avtaler som tidligere har bidratt til å begrense våpenkappløp, er oppløst. INF-avtalen, Open Skies-avtalen og New Start-avtalen har alle vært sentrale i å fremme tillit og samarbeid mellom stormakter. Deres bortfall reiser bekymringer for internasjonal stabilitet, ettersom fraværet av slike avtaler fører til en økning i militær opprustning og svekkelse av diplomatisk dialog. Det er også verdt å merke seg at mange vestlige land, samt Russland og Kina, intensiverer utviklingen av nye våpensystemer, noe som kan skape et mer uforutsigbart globalt sikkerhetsmiljø.
Les også: Vi sturer oss til døde, skriver Stian Bromark
Klimakrisen representerer en annen kompleks utfordring som har vidtrekkende konsekvenser for global sikkerhet. Ekstremvær, som flom, tørke og orkaner, har allerede begynt å føre til ressursmangel og kan skape konflikter om vann, mat og land. Ifølge FNs klimapanel er det klart at klimaendringer vil påvirke millioner av mennesker over hele verden. Dette kan føre til økte migrasjonsstrømmer, som igjen kan skape sosial uro og destabilisering i mottakerland.
For Norge har klimakrisen også direkte konsekvenser, særlig med tanke på issmelting i Arktis. Dette åpner nye sjøruter og gir tilgang til ressurser, noe som øker konkurransen mellom stormakter som Russland, USA og Kina i våre nærområder. Norge må navigere i dette landskapet med forsiktighet og strategisk kløkt, og det blir stadig viktigere å forsvare suvereniteten over Svalbard og våre havområder. Samarbeid med stormaktene, våre naboland og internasjonale organisasjoner vil være avgjørende for å håndtere klimautfordringene på en konstruktiv måte. Det er også viktig å utvikle en nasjonal strategi for å håndtere de potensielle sikkerhetsimplikasjonene av klimaendringer, som kan inkludere alt fra ressurskonflikter til migrasjonsstrømmer.
I flere europeiske land ser vi en økning i autoritære politiske bevegelser som bruker demokratiske virkemidler for å oppnå makt. Ledere som Viktor Orban i Ungarn, Marine Le Pen i Frankrike og Robert Fico i Slovakia utfordrer tradisjonelle oppfatninger av demokratisk styre og internasjonalt samarbeid. Disse bevegelsene kan skape en politisk atmosfære der nasjonalistiske interesser settes foran internasjonale forpliktelser. USA har siden andre verdenskrig promotert viktigheten av liberale verdier i verden, men nå bruker amerikanerne sine demokratiske rettigheter til å skyve disse verdiene til side.
Trumps tilbakekomst som en av verdens mest innflytelsesrike politikere vil gi disse lederne ytterligere vind i seilene. Det internasjonale samarbeidet svekkes. Det blir vanskeligere å oppnå enighet om viktige spørsmål, som støtte til Ukraina eller klimatiltak, spesielt i EU og andre organisasjoner som er konsensusbaserte.
Les også: Trump burde egentlig spurt meg om å få kjøpe Grønland
En fragmentert politisk scene kan føre til at det blir svært utfordrende å få til kompromisser og politikkutvikling på de store komplekse utfordringene som må løses i fellesskap. Dette vil ha langsiktige konsekvenser for global stabilitet.
Dessuten ser vi at autoritære ledere ofte bruker populistisk retorikk for å mobilisere støtte, noe som svekker demokratiske institusjoner og prosesser. Metas beslutning om å fjerne faktasjekkerne fra Facebook og en stadig mer uklar definisjon på hva som er sant og ikke, bidrar kun til å styrke avmakt, informasjonsmetning, polarisering og populisme.
I en tid hvor verdensbildet er i konstant endring, er det avgjørende å holde fokus på noen av de fundamentale sikkerhetsutfordringene – våpenkappløp, klimakrisen og autoritære ledere. Disse problemene krever grundig analyse og samarbeid mellom nasjoner. Ved at både fagmiljøer, journalister og andre deltakere i den offentlige debatten retter blikket i større grad mot disse spørsmålene kan vi bedre forstå de dynamiske kreftene som former vår verden i 2025. Den forståelsen er en forutsetning også for å kunne møte bedre forberedt til fremtidige kriser.
Les også: Ingenting annet er som det var, så hvorfor må Arbeiderpartiet være det?