Forrige uke skrev min spaltist-kollega Sigrid Bonde Tusvik om «psykisk førstehjelp». Jeg tolker henne som at vi skal være klare for å være førstelinjen i det psykiske helsevernet for flokken vår. Tanken er beundringsverdig, og jeg tror hun har rett. Men hva skjer når du har psykiske problemer som ikke kan løses av dine nærmeste? Av din «psykiske beredskapspartner?»
For psykiske problemer, det har vi nok av! Faktisk er psykiske lidelser den nest største årsaken til legemeldt sykefravær for tiden, og Nav-direktør Hans Christian Holthe har trukket fram psykiske lidelser som en av hovedgrunnene til et angivelig høyt sykefravær Og ettersom vi har hatt en pågående nasjonal debatt om det sykefraværet i årevis, så skulle man kanskje trodd at det ble satset skikkelig på psykisk helsehjelp her i landet. Sykefraværet er jo altfor høyt, må vite!
Oppfordringa kommer stadig til folk som sliter. «Be om hjelp», er formaninga. Vi har hørt den fra helseeksperter og fra toppolitikere. Dere må be om hjelp!
Vel, la meg fortelle deg hva som skjer når du ber om den hjelpa.
Vi burde virkelig ikke akseptere at hjernen ikke er en del av kroppen.
Som med det meste annet i helsevesenet vårt er det fastlegen din som er førstelinjen. Fastlegen kan antakeligvis ikke hjelpe deg så mye med de psykiske plagene dine (utover å kanskje tilby noen sovepiller eller antidepressiva for å behandle symptomene), men hen kan henvise deg videre til distriktspsykiatrisk senter (DPS). Det er DPS som har hovedansvaret for generelle tilbud innen den psykiatriske spesialisthelsetjenesten.
Problemet er bare at dersom du har milde til moderate psykiske lidelser, så får du ikke noe hjelp av DPS. Det har de ikke mandat eller ressurser til. Du blir antakeligvis pekt videre igjen. Hvor du blir pekt videre varierer litt på hvor du bor, men dersom det er i Oslo, eller cirka 70 andre kommuner i landet, så blir du antakeligvis bedt om å oppsøke noe som heter «Rask psykisk helsehjelp».
Det høres jo bra ut? Psykisk helsehjelp, og attpåtil raskt? Perfekt!
App app app! Så enkelt er det ikke. Rask psykisk helsehjelp administreres altså av kommunen din, dersom den har ordningen. I Oslo er det satt ut til bydelene. Jeg sjekket min egen bydel, og der oppgir de å ha telefontid i én time, to dager i uka. Men ettersom jeg sjekket rett før jul var det nesten tre uker til første gang telefonlinja var åpen.
Les også: Jonas Bals om klassekampen for demokratiet
Videre oppga de at når du først får kontakt må du regne med å vente seks til åtte uker på å få en kartleggingssamtale. Dette vil variere i hver kommune og bydel, så ventetiden kan være lengre, også. Etter det vet jeg ikke hvor lang tid det tar å faktisk få hjelp, men det er vel rimelig å anta at det ikke skjer på dagen.
I dette scenarioet, hvor du oppsøker fastlegen din først, kan det altså ta månedsvis før du i det hele tatt får en kartleggingssamtale hos «Rask psykisk helsehjelp». Månedsvis med «milde til moderate» psykiske plager. Månedsvis med stress, angst, tankekjør, søvnproblemer eller depresjon.
Vi får håpe noen måneder uten hjelp, kanskje med noen avslag langs veien, ikke bidrar til å gjøre den psykiske helsen din dårligere.
Det finnes selvsagt en måte å få hjelp raskere. En måte som er stadig mer utbredt for mange deler av norsk helsevesen. Nemlig å betale for det privat. Men som alle veit: Talk is cheap, men privatpraktiserende psykolog er jævlig dyrt. Gjerne rundt to tusen kroner per trekvarters-«time». Man kan alltid snike litt i køen hvis man har penger til det. Men det vil i verste fall utelukke svært mange trengende fra tilbudet, eller i beste fall gi folk med psykiske plager enda en ting å bekymre seg for.
Les også: LO er ikke på talefot med NHO, men det åpnes for dialog om sykelønna
Nei, det er nok det offentlige helsevesenet som bør ha ansvaret. Vi har gått lenge her i landet og akseptert at verken tennene eller øynene er en del av kroppen. Vi burde virkelig ikke akseptere at hjernen ikke er det heller.
Det psykiske hullet i det offentlige helsevesenet er velkjent. Lege Kaveh Rashidi skrev om det allerede i 2020. I tillegg utgjør det en ond sirkel. Ifølge en WHO-rapport om psykisk helse fra 2022 er dårlig kvalitet på tjenestene en av grunnene til at folk ikke ber om hjelp. Hvorfor skulle de det? Hvis alt de forventer å få i andre enden er avslag, skuffelse og ekstra arbeid er det vel ingen som tror de kan bedre sin mentale helse ved å be om hjelp.
Politikerne er også klar over det. Men de gjør ikke i nærheten av nok. Da regjeringen i høst slo seg på brystet over ekstra penger til psykisk helse og rus, var beløpet på skarve fire hundre millioner. Brannslukking med vannpistol.
Så ja. Vi må tydeligvis lære oss psykisk førstehjelp. Men alle som har tatt et førstehjelpskurs veit at førstehjelp bare er noe du gjør fram til helsepersonellet ankommer. Vi veit også hva som skjer hvis helsepersonellet aldri dukker opp.
Vi trenger et system der helsehjelpen dukker opp, også for de som har psykiske plager. I mellomtiden kan vi ikke formane folk om å oppsøke en hjelp som ikke finnes.
Les også: Plutselig sa hun til meg «Jeg har tilgitt pappa» (+)
Les også: Emilie fikk ikke sykepenger fra Nav. Måtte søke sosialhjelp for å overleve
Les også: – Familien min ble halvert på et år (+)
