Den ble spredd som en liten farsott på sosiale medier i jula, og mange har allerede utropt den til årets bok for 2025, én liten uke inn i det nye året, bare noen få dager etter at boka offisielt ble gitt ut og flere uker før lanseringsfesten.
Det er mange, tydeligvis, som har ventet på en bok som «Landet som ble for rikt – hvordan Norge endte i oljefondets felle».
Det finnes en og annen advarsel i til venstre for sentrum-kretser i den digitale debatten om at det ikke er utpregede sosialdemokrater eller andre som utpreger seg med et hjerte som banker for fellesskap, solidaritet og velferdsstat, som er mest opptatt av å fortelle verden hvor viktig den ferske boka til Martin Bech Holte er. Dens seierstog har for det meste gått langs en akse av finansfolk, Frp-ere og andre som er forbanna på mye i det norske fellesskapet.
Argumentet er like gammelt som det delvis er godt: Vi kjøper oss ut av problemene i stedet for å løse dem.
Men slikt skal man jo ikke bry seg om – boka kan være like god og viktig uansett hvem som klemmer den til brystet. Man får gå til kilden og avgjøre på egen hånd om boka holder hva forhåndshypen lover.
300 sider senere kan man lett bli sittende der og tvile på seg selv og sin verdensanskuelse – eller i det minste hvordan de kreftene og menneskene som har styrt Norge siden 2013 har forvaltet sitt ansvar. Forfatter Bech Holte, som er tidligere topp i konsulentselskapet McKinsey, har skrevet en bok som fortjener å bli debattert – og kritisert.
Dette er en bok som peker på mye som er vanskelig. Produktivitetsveksten i Norge er problematisk lav, og har vært det i flere år. Antallet som står utenfor arbeidsliv er tilsvarende problematisk høyt. De offentlige utgiftene øker jevnt og trutt. Det samme gjør oljefondet – noe som, kanskje paradoksalt nok, er et problem, ifølge Bech Holte.
At vi har 20 tusen milliarder kroner i banken (eller: på verdens børser) betyr nemlig at politikerne aldri trenger å prioritere, det finnes jo alltid penger. Argumentet er like gammelt som det delvis er godt: Vi kjøper oss ut av problemene i stedet for å løse dem.
Les også: Elon Musk kan gå fra bestevenn til bølle, skriver Lars West Johnsen
Når mange tar med seg sin private formue ut av landet i protest mot dårlige rammevilkår – påstått eller reelle – for næringsliv og gründere, blir det samtidig lite privat kapital igjen i Norge. Det som står igjen da en slags dans rundt den statlige gullkalven, en alles kamp for seg og sine særinteresser om å komme seg inn på statsbudsjettet og siden sørge for å forbli der. Og politikere som tilsynelatende har glemt at Norges historiske suksess er bygd på fastlandsøkonomien, ikke på oljen.
Kall det hollandsk syke eller oljefondets felle, eller landet som ble for rikt. Det er interessante tanker Bech Holte deler med det lesende publikum. Han er heller ikke redd for å lansere kontroversielle forslag, som å kutte ut all skatt på arbeid for slik å legge til rette for å få flere ut i jobb, og for næringslivet. Forutsetningen er at da må det offentlige forbruket ned.
Det kan føles litt som om noen har åpnet vinduet og lar det blåse litt frisk luft inn i rommet når man leser denne boka.
Med det sagt: Dette er også en politisk bok – som gjør sitt beste for å skjule det. Man kan ikke skrive om samfunnsutviklingen uten å foreta seg noen valg. Det handler om hvilke kilder man lener seg på, hvilke analyser man legger til grunn og hvilket samfunnssyn som ligger under prosjektet.
Les også: NHO svartmaler og villeder i stedet for å bidra til en konstruktiv debatt
Forfatteren gjør det litt vel enkelt for seg selv når han peker på at Norge for rundt 15 år siden var et drømmesamfunn, og i E24 påpeker at Arbeiderpartiet og Høyre på sitt beste begge har vært helt fantastiske for Norge. Det blir ikke mindre politisk av å hevde at man hører hjemme et sted i midten, i hovedstrømmen.
Det er jo riktig at Norge har vært velsignet med mange framsynte politikere og en godt etablert konsensuskultur i etterkrigstiden, noe som har gitt oss muligheten til å bygge sterke institusjoner og strukturer (tenk trepartssamarbeidet, for eksempel). Men det er også riktig at ingenting av dette har kommet av seg selv, men snarere har oppstått på tross av rådende konsensuskultur.
Veldig kjapt oppsummert ved to eksempler: Partiet Venstre kjempet for folkestyret og parlamentarismen, og skapte slik et brudd med embetsmannsstaten og dens rådende visdom. Arbeiderbevegelsen tok over stafettpinnen og krevde rettigheter for arbeidstakere og vanlige folk, mot borgerskapets vilje. Ingenting av dette ble gitt naturlig av det rådende politiske etablissementet.
Når Bech Holte slår fast at han, som de fleste nordmenn, ønsker en velferdsstat som legger til rette for at de som sliter mest også skal ha et så godt liv som mulig, er det flott og fint. Men når resten av boka underspiller at dette er tankegods som gjerne har vunnet fram i direkte konflikt med næringslivets – eller kapitalens, om man vil – interesser, blir like mye fordekt som avdekt.
Det er heller ingen tvil om slagsiden når Bech Holte i bokas innledning roser Sveriges respons på den økonomiske krisen i landet på begynnelsen av 1990-tallet. Samfunnet og næringsutviklingen hadde gått i stå, nye tanker måtte luftes og testes. Bech Holte kaller Sveriges reaksjon en av de mest imponerende verden har sett.
Les også: «Det går alltid et tog», het det før. Nå må vi snart feire hvert tog som er i rute
Det er selvsagt mulig å hevde det. Men det er også mulig å vise til tall som forteller en annen historie om den samme reaksjonen. For eksempel dette: Ulikhetsnivået i Sverige, målt i den såkalte Gini-koeffisienten, var på sitt laveste rundt 1980 – og i 2018 tilbake på samme nivå som på 1940-tallet. Den sosialdemokratiske epokens kamp for å jevne ut forskjellene var visket ut. Det finnes andre ord som beskriver dette minst like presist som Bech Holtes «imponerende».
Det spørs om det ikke er anmelderen i næringslivsavisa DN som treffer best i sin beskrivelse: Boka oppleves «som en ganske tradisjonell problembeskrivelse fra den mer liberalistiske høyresiden». Det betyr ikke at det ikke er kvaliteter i den. Boka er på flere områder et betimelig varsku om hvor vi kan være på vei.
Det er jo heller ikke et poeng i seg selv med høye skatter, og i alle fall ikke i en stat som flyter over av penger. Det er mye å hente i «Landet som ble for rikt» også for folk med hjertet til venstre for Høyre. Det heter som kjent i venstresidehymnen «Internasjonalen» at «av skatter blir vi tynget ned».
