Jeg dro på kino i romjula. Vi satt stusslige åtte stykker i salen og så Italias store snakkissuksess «Vi har ennå i morgen». Salen burde vært full, for filmen er et smykke. Bortsett fra at den norske tittelen er elendig, den burde kanskje hett «I morgen den dag» hvis det hadde vært opp til oss språknerder, så er det en film du bør starte 2025 med å se.
Filmen handler om en italiensk trebarnsmor i 1946, som strever på i sin harde hverdag for å få endene til å møtes. Den skildrer den enorme fattigdommen etter krigen, og som mange italienere særlig sør i landet fremdeles opplever. Den er vittig, kul, overraskende og voldelig. Volden er kanskje det som gjør denne filmen interessant, siden den viser hvordan det maskuline − som det italienske samfunnet fremdeles er − er så til stede i livet til italienske kvinner.
Hvordan orke å ta vare på dem som ikke får det til?
Den blottstiller og viser de forkastelige, maskuline kjønnsrollene i familiekulturen i middelhavslandene. Etter at den sykt kule slutten i filmen har sunket inn, er det måten volden vises på som du bør tenke på. Den er så nær oss i denne filmen, tross svart-hvitt-film og lagt til etterkrigstiden. Den får deg til å ønske at vi bør prate høyt om volden i vårt eget samfunn, kanskje på en like fascinerende måte som regissør Paola Cortellesi får til i sin film.
I desember har vi nok en måned opplevd drap i nære relasjoner. Både kvinner og menn er blitt drept. Volden i Norge er vanskeligere å høre. For vi mangler bakgårder og piazzaer der folk møtes, vi har ikke lange nok ører som kan høre. Gro sin oppfordring om å oppvurdere «nabokjerringa» er fremdeles ikke gjeldende, men Jonas Gahr Støre som i den retorisk velbygde nyttårstalen sin, siterte Frode Grytten «Eit vi er større enn eit eg», og forsøkte å fortelle oss at vi må bry oss om hverandre. Også det vonde og voldelige.
Men i filmen «Vi har ennå i morgen» får vi heller ikke et oppløftende svar på hvordan husmoren skal komme seg ut av voldens grusomme dans. Det danses faktisk en voldsdans som er verdt hele filmen.
Volden er rundt oss hele tiden, så vi hever nesten ikke ett øyenbryn når vi ser den, men heller skynder oss bort fra den. Den er overalt hvor vi er. Barna plaffer rundt seg i Fortnite, folk slapper til hverandre på YouTube for gøy og volden i skolegården og ikke minst i klasserommet er et økende problem. Når romjula er preget av nyheter om politibetjenter som blir skutt i skuddvekslinger på Jæren og terror der folk kjører inn i folkemengder og dreper sivile, blir du til slutt lei og skroller videre for å finne noe mer interessant.
Sivile tap i Ukraina og på Gaza blir til slutt bare tall. Det å se armer og bein stikke opp fra armeringsjern og betong er blitt bilder vi er vant til å se. Journalister verden over får ikke vist de grusomste bildene, men internett viser oss det verste, med det resultat at vi blir numne og tiltaksløse. Hvordan skal verden bli et bedre sted når palestinske barn blir lemlestet og drept og garantert vil hevne seg den dagen de har krefter og mat nok til det? Du bryr deg ikke om bråket hos naboen når hele verden rakner utenfor stuedøra.
Men kunne vi ønsket oss at 2025 ble et år vi klarte å bekjempe volden? At vi tør å reagere når vi ser noen lider før de tyr til kniv eller våpen? Vi snakker så mye om psykisk helsevern, fengsler som ikke klarer å ta vare på sine innsatte, eller ansatte for den saks skyld. En voldsbølge som skyller innover landet fra Sverige, som forherliger kriminalitet og at livet kan leves som i «Snabba cash». Det er fra barna er små vi må tatt tak i hva som er innafor eller ikke.
I første episode av «A-laget» forteller gjesten statsminister Støre at han mistet alle fortennene i underkjeven da han havnet i en slåsskamp i skolegården. Han maler et bilde for deltakerne i programmet, hvor mye slåssing det var i skolegården da han var liten. Jonas viser seg fra sin beste side i denne episoden, men du føler likevel at han ikke er i kontakt med de utfordringer skolen står overfor i disse dager. Lærere og elever ser vold på nært hold hver eneste dag på våre skoler. Mange barn tar dette med seg hjemmefra, men mange barn tar også med seg hjem den harde, røffe tonen fra skolen. Hvor går grensa for hvor utagerende et barn kan være hjemme? Jeg tror det er mange mørketall her. Og ikke minst, vi er dårlige til å snakke med hverandre om det. Det er her den fantastiske italienske filmen kommer inn i bildet.
For det er i kunsten og kulturen vi kan få fram samfunnets stygge skyggesider. I vårt lukkede samfunn, der naboene ikke blander seg for mye, men alle kjenner at noe ikke er helt som det skal være, der folk svarer «det går fint» selv om det i virkeligheten er fryktelig humpete og for noen virkelig farlig å leve med hverandre mellom fire vegger. I dette litt for lukkede samfunnet, bør vi finne en løsning: Hvordan blande oss, hvordan hjelpe hverandre, hvordan orke å ta vare på dem som ikke får det til? Hvis psykisk syke ikke får den hjelpen de trenger, hvis folk ikke tør å si til naboen «jeg trenger hjelp», hvordan skal vi få bukt med volden?
Løsningen burde være at systemet plukker opp dem som trenger denne hjelpen, men i mellomtida bør vi gjøre som vi etter hvert har lært oss når det kommer til beredskap: Vi fyller kjelleren med hermetikk, havregryn, batterier og vann. Men burde vi ikke heller få en liste fra myndighetene som lærer oss å se og hjelpe våre nærmeste?
Jeg vet det er ildsjeler og ære være fotballtreneren som tar den ekstra praten. Det feilaktig utskjelte nyordet «beredskapsvenn» bør jo funke ikke bare i krisetider. Vi må finne din psykiske beredskapsvenn også. Hvis sønnen til venninna di er blitt utagerende og voldelig, hvordan skal du gå fram? Hvis naboungen åpenlyst har begynt å ruse seg, ikke av nysgjerrighet, men av flukt fra virkeligheten, hva skal du gjøre med det når du vet at familien til vedkommende allerede er i knestående?
Det må banale, enkle råd til for at vi skal få bukt med ensomheten, utenforskapet som igjen fører til all vold og faenskap. Det er mitt mål i 2025. Jeg skal lære meg psykisk førstehjelp. Jeg tror vi alle trenger det de nærmeste åra.