Kommentar

Mirakelet i Miami

Ved inngangen til advent for 25 år siden gjorde fiskere utenfor kysten ved Miami en oppdagelse som skulle dominere verdensnyhetene i flere måneder.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Dagene i forveien hadde det stormet, og ingen hadde vært på havet. Da fiskerne endelig våget seg ut, så de en oppblåst gummislange ligge og duppe i vannet. Fiskerne ble nysgjerrige og ville se nærmere etter. Så oppdaget de en blek liten skikkelse inni ringen, utmattet og alene. Det sies at en flokk delfiner skjermet ham fra bølgene. Fiskerne fikk ham opp, konstaterte at han var sterkt dehydrert, men i live, og kontaktet kystvakten. At han overlevde, ble raskt omtalt som et mirakel.

Mirakelgutten viste seg å være seks år gamle cubanske Elián González. Han hadde lagt ut på den korte, farefulle ferden mellom Cuba og Florida sammen med sin mor. Hun og alle de andre i båten, bortsett fra et ungt par, druknet da det blåste opp til storm. De var ikke alene om å møte sin skjebne i Florida-stredet. I årene før tusenårsskiftet hadde Cuba gått igjennom en periode preget av matmangel og desperasjon etter at hjelpen fra Sovjetunionen tok slutt. Å komme til Miami, var drømmen for de fleste. I året etter funnet av Elián prøvde flere hundre tusen cubanere å ta seg til USA. Aldri hadde man sett større flyktningstrøm.

Elián havnet midt i en dragkamp der sosialisme stod mot kapitalisme

Lille Elián ble tatt hånd om av slektninger og fikk leve den amerikanske drømmen: Han fikk leker, turer til Disneyland, en valp og så mye sjokolademelk han orket. Det var en luksus få barn på Cuba klarte å forestille seg. Farens kusine ble som en mor for ham, og det eksilcubanske miljøet omfavnet ham som et tegn på at regimet til Fidel Castro snart ville falle og Cuba snart ville bli fri: Frelsen var i sikte.

Det var bare ett problem: Guttens far var igjen på Cuba. Vi kommer kanskje aldri til å få vite hva han egentlig ønsket for sin sønn, eller hva hans fraskilte, og nå avdøde, kone egentlig hadde ønsket for barnet – å være i Miami hos slektninger eller bli igjen på nødens Cuba med sin far. Grunnen til det er at saken fra første stund ble slukt i en geopolitisk ordkrig mellom Castro-regimet og dets motstandere i USA. Fidel Castro hevdet at lille Elián var kidnappet av imperiet, mens familien i Miami mente de kunne gi ham et bedre liv enn han hadde mulighet til å få på Cuba.

Da guttens far og bestemødre sto på TV og krevde å få ham tilbake til Cuba, tolket mange cubanere det som et resultat av «skyggen» − Castro-regimets allestedsnærværende kontroll. For Castro sto den nasjonale æren på spill. Elián havnet midt i en tungt mediedekket diplomatisk og juridisk dragkamp der sosialisme sto mot kapitalisme.

Til slutt falt dommere i USA ned på at hensynet til farens rett til å være sammen med sin sønn veide tyngst. Familien i Miami motsatte seg, men til slutt ble Elián hentet midt på natten i helikopter i en dramatisk aksjon, og fløyet tilbake til Cuba. Der ble hans hjemkomst feiret av Castro og Elián ble oppdradd som en utstillingsfigur for regimet, med alle privilegier det innebærer. I dag er han en velstående ingeniør og representant i den cubanske kongressen.

Historien endte godt for Elián fordi Fidel ville det slik. Det har den ikke gjort for cubanere flest. Migrasjonsrekorden fra 2000 er grundig slått. Mellom 2021 og 2023 reiste over 800.000 cubanere fra øya. Rundt 90 prosent av befolkningen lever i ekstrem fattigdom. Strømnettet har nær kollapset. Det lille som finnes av mat, råtner under stadige strømbrudd. Det verste kom i slutten av oktober da hele landet var uten strøm i tre dager. Bare elitenes hus og luksushotell ble opplyst ved hjelp av generatorer. To orkaner i høst har ødelagt både infrastruktur og jordbruk. Mange er sinte, men få protesterer. Etter siste runde med store demonstrasjoner i 2021, gikk myndighetene hardt til verks. Mange sitter fremdeles fengslet under elendige forhold. En av dem er kunstneren Luis Manuel Otero Alcántara, som fikk Rafto prisen i år.

Frontene mellom USA og Cuba er like steile som for 25 år siden, og oppmykningen under Obama er så godt som glemt. Nåværende president på Cuba Miguel Díaz-Canel skylder på USAs sanksjoner når nøden knuger folket, uten å innse hvor mye skade hans eget regime har gjort. I USA tror man fremdeles at sanksjonene skal bidra til regimeskifte etter en over 60 år lang fiasko med alvorlige humanitære konsekvenser. Med Marco Rubio og Donald Trump ved roret i USA vil den troen neppe svekkes. Og den gang som nå er det liten hjelp å få fra andre: Verken Russland eller Kina har erstattet Sovjetunionen som Cubas velgjører, og Venezuela kan ikke lenger fore regimet med billig olje.

Det historien om Elián lærer oss er at et mirakel er hva vi gjør det til selv. Historien kunne ha handlet om hvordan å forhindre at flere små barn mister sin mor under en desperat flukt. Den kunne handlet om hvordan gi familier muligheten til et verdig liv der de er, så de slipper å splittes. Isteden druknet mirakelet i et autoritært regime sin prestisje, og en ideologisk imperialist sin dumskap.

Vi kunne ha trengt en flokk delfiner.

Les flere kommentarer av Benedicte Bull

Les også: Lærdommen fra Venezuelas valgrøveri

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen