60-åringen liker ikke rampelyset, han er ikke den som vil skinne. – Det er jo ikke jeg som spiller, sier han. Men han skulle nyte banketten.
EM-finalen ble en ren lekestue i Wiener Stadthalle søndag kveld. Tårene rant blant jentene. Islendingen var nok mentalt forberedt på dette øyeblikket, men han har ingen fokus på det. Han har alltid snakket om den bobla han går inn i i mesterskap. Da handler det bare om å vinne neste kamp og hvordan han skal disponere mannskapet.
Thorir kom til Kringsjå for å begynne på Norges idrettshøgskole i 1986. Han hadde ikke noen plan om å flytte til Norge for godt. I desember det året kom kvinnelandslagets gjennombrudd da laget sensasjonelt tok VM-bronse i Nederland. Det var den gangen østblokklandene Sovjet og DDR tilhørte sportens stormakter. Under Sven Tore Jacobsens ledelse brøt håndballjentene en barriere og en ung student og håndballtrener på NIH fulgte det med stigende interesse.
Trine Haltvik, Heidi Sundal, Hanne Hegh og Ingrid Steen var blant lagets største profiler som slo DDR 23–19 i bronsefinalen. Det de ikke visste var at de startet et eventyr som skulle bli norsk idretts mest suksessrike landslag. Nå tar vi det nesten for gitt at jentene kommer til finaler i mesterskap. De vant gullet i OL i Paris i sommer og de er favoritter til EM-gullet i Wien i kveld.
Dette laget har altså bare hatt tre hovedtrenere i løpet av disse 38 (!) årene. Sven Tore Jacobsen ble avløst av Marit Breivik. Hun hentet inn Thorir Hergeirsson som assistent i 2001. Åtte år etter tok han over og i løpet av sine 15 år som sjef har han vunnet mest av alle.
Men før dette gikk han altså den lange veien i norsk klubbhåndball der han startet med å få Elverum opp til øverste nivå, blant annet ved å hente dem fem år yngre broren sin, Grimur, inn på laget. Fra 1994 var han trener for aldersbestemte landslag også og fikk full oversikt over talentflommen hos jentene.
Les også: Barneekteskap: Slik skaffet hun seg pauser fra voldtektene (+)
Den Thorir du får møte i mediene har et alvorlig blikk med rynker i pannen. Det ser ut som han er full av bekymringer. Han driver ikke med ablegøyer. Humoren hans er tørr som en papirpose. Han er opptatt av håndball som fag og under OL i London i 2012 fikk vi oppleve grublingen hans på nært hold. Norge startet elendig og var i ferd med å tape for Brasil i kvartfinalen. Så trykket han på de rette knappene som endte i hans første OL-gull. Det andre kom i Paris i sommer.
Du får et lite innblikk i hvordan han kommuniserer når du ser timeoutene i løpet av kampene. Det er ingen floskler. De er konkrete taktiske grep som formidles. Og det skjer med en stoisk ro uansett hvor mye det koker i hallen rundt ham. Lagbygging og ledelse er ordene spillerne hans trekker fram som hans viktigste egenskap. Og det er jo forbløffende hvordan han har klart å finne de rette spillerne i den evige fornyelsen av laget. Store profiler ga seg etter sommerens OL. I EM få måneder etterpå har blant andre Deila-søstrene stått fram sammen med det nye midtpunktet Henny Reistad.
Han vil merke det når denne bemerkelsesverdige trenerkarrieren ender med hans ellevte gull i mesterskap i kveld. Men han vil fortsatt passe på detaljene og få med seg den lille ryggsekken han har ved innbytterbenken. Han vil takke høflig for kampen og ta imot hyllesten.
Hva skal han gjøre nå? Det har han ikke sagt noe om. Men han er klar på at han har ti års yrkeskarriere foran seg og kanskje vil han prøve på noe helt annet enn å trene lag. Uansett hva han velger har han en kunnskap og erfaring som norsk idrett må benytte seg av.
Han kan få mer tid til å dra hjem til vulkanøya og hjemstedet Selfoss eller han kan dra oftere til England å se datteren og landslagets Maria spille proffotball i Brighton. Han har oppfatninger om fotball også, sporten datteren valgte etter at kneskadene i håndball ble for tøffe.
Etter nyttår er Ole Gustav Gjekstad ny landslagssjef. Han blir den fjerde i rekken etter gjennombruddet. Thorir er historie. Hvilken historie!
Les også: Kamp mot «klimamelk»: Ytre høyres kulturkrigere har vunnet en stor seier
