Noen norske politikere og kommentatorer trøster seg med at «det vil gå seg til», for erfaringene fra Donald Trumps første presidentperiode var at han bjeffet stygt, men ikke bet så hardt når det kom til stykket. Slik blir det ikke denne gangen.
Trumps meninger og instinkter har ikke forandret seg, men det har forberedelsene og det politiske mandatet. Der han tidligere var omgitt av folk som kunne stagge ham, rekrutterer han nå meningsfeller og lojalister som vil hjelpe ham med å «drenere sumpen», altså jekke den gamle garden ut av statsapparatet. Valget ga ham mandat til det, og denne gangen er han godt forberedt. Dette blir et politisk blodbad, som vil åpne veien for radikale politiske omveltninger.
Biden-administrasjonen var pådriver for en regelbasert internasjonal orden, med normer og regler som skulle gjelde for flest mulig andre. Det var riktignok en orden med løs tilknytning til folkeretten – en uthuling av den liberale internasjonale ordenen fra etterkrigstiden – men nå blir det ikke flere referanser til noen form for «orden». Uttrykket fins ikke i Trumps vokabular. Så langt fra å være edderkoppen i en ny verdensorden lat han ikke verdier og folkerett styre den amerikanske maktutfoldelsen. Trumps logikk er stormaktens. Hans USA skal bli som andre stormakter, bare den sterkeste blant dem. Landet skal skinne som aldri før.
Kanskje har Trump forstått at den mest effektive makten, er den som virker uten å brukes
For å få det til må forholdet til omverdenen gjøres mindre belastende. Med allianser i Europa og Asia, og 750 militære baser og støttepunkter rundt om i verden, er kostnadene store. Trump har søkelyset på penger og mener amerikanerne blir lurt og utnyttet, ikke minst av allierte og partnere som blir beskyttet uten å betale for det. Heretter blir de alliertes verdi definert som det de betaler for å få den amerikanske beskyttelsen og hvor mye de kjøper av amerikanske varer.
Hva forsvarsutgifter angår er ikke svaret at den berømmelige 2-prosents økningen i Nato-landenes forsvarsutgifter bør bli til 3 eller endog 4 – skjønt kanskje det også. For Trump regner egentlig på en annen måte, med utgangspunkt i hva det koster å holde amerikanske styrker i andre land og verdensdeler. Europeerne har sterk nok økonomi til å betale hva det amerikanske nærværet koster − hvis det er slik de vil ha det – og hvis ikke kan USA trekke styrkene ut. Dermed går USA i pluss i alle fall. Likedan i Asia. I sin ytterste konsekvens bør de allierte – i første rekke Japan, Sør-Korea og Australia − betale for Stillehavsflåten og atomparaplyen, eller så kan USA trekke tilbake sikkerhetsgarantien og spare på det.
Les også: Mediene er for lite kritiske til påstander og regnestykker de blir servert, skriver Hannah Gitmark
Trump vil avslutte de krigene USA er involvert i. Det springer ut av samme tankegang: Krigene koster, og i den grad det lykkes å stoppe dem gir det dessuten politiske og personlige fjær i hatten. Involvering i nye kriger vil han også unngå, av samme grunn.
Dette betyr ikke at Trump-administrasjonen vil nedprioritere investeringene i militær makt. Tvert om: Trumps første presidentperiode viste at han var fast bestemt på å opprettholde USAs militære styrke – ingen over og ingen ved siden – og at han er tilbøyelig til å gjøre det mer enn andre. Militær overlegenhet er viktig for avskrekkingsformål og for å minne omverdenen om at USA er sterkest blant sterke. Mindre stater tilpasser seg maktforholdene og har en tendens – bevisst eller ubevisst – til å føye seg etter den sterkeste. Kanskje har Trump forstått at den mest effektive makten, er den som virker uten å brukes.
Den økonomiske tvangsmakten vil han derimot utnytte til fulle. Vi kan forvente omfattende bruk av sanksjonsvåpenet og høye tariffer mot venner så vel som fiender. Han er nullsumorientert og mener at det som skader andre, er til fordel for USA. At alle kan tape på proteksjonistiske tiltak, er fjernt for ham. Maktgrunnlaget hviler på kontrollen med finanssystemet. Her er det imidlertid en kilen innebygd motsetning. For aggressiv bruk av den økonomiske tvangsmakten gjør andre land ekstra motivert til å undergrave dollaren.
Nato og alliansene i Asia står på leirføtter. Det skyldes de nevnte økonomiske prioriteringene, men også den generelle motviljen mot multilateralt samarbeid både i sikkerhetspolitikken og handelspolitikken. Trump foretrekker bilaterale avtaler. Bilaterale forsvarsavtaler er allerede inngått med de europeiske frontlinjestatene og alle de nordiske landene, og til forskjell fra Nato kan de bli stående uendret.
Les også: Det er først når Støre er ute av rommene at folk retter sine angrep mot hans lederskap, skriver Lars West Johnsen
Trump har en forkjærlighet for «deals». Han er kjent for sin hang til raske kompromisser og balansering av fordeler og ulemper på tvers av saksfelter uten at konsekvensene alltid er klarlagt. I den forstand er han utpreget transaksjonell. Kombinasjonen av oppgradering av bilaterale relasjoner, nedgradering av verdier, frie tøyler, uforutsigbarhet og lojale rådgivere gjør at vi kan forvente mange overraskende «deals» på godt og vondt.
I Ukraina har Biden og europeerne sagt at «våpen er veien til fred», og kontakten med Moskva er brutt. Trump bryter med den tankegangen. Han kvier seg ikke for å snakke med autoritære ledere og sier han kan gjøre en «deal» i Ukraina så å si over natta. I første periode prøvde han å gjøre en «deal» med Nord-Korea, men forsøket ble torpedert av hans nærmeste medarbeidere. Det vil ikke skje denne gangen.
I G-7, G-20 og Nato vil han møte ledere som er ganske annerledes imøtekommende enn for åtte år siden. Ikke fordi de er blitt vennligsinnet, men fordi de har mye å vinne på et godt personlig forhold til ham. Trump liker multilaterale fora like lite som forrige gang, og kanskje vil han snu ryggen til noen av dem. Nato er kardinalspørsmålet i den sammenhengen.
I det globale bildet skal USAs storhet vokse fram fra det utstillingsvinduet landet etter hvert skal bli. Trump er først og fremst en politiker for hjemmebanen. Biden hadde en beslektet forestilling da han ble valgt i 2020. Han skulle bygge bro over de innenrikspolitiske motsetningene til beste for alle, men var ikke i nærheten av å få til noe slikt. Trumps prosjekt har like dårlige odds, for han er jo selv en polariserende og kontroversiell politisk figur så det holder. I miljøspørsmål er han reaksjonær.
Sprekkdannelsene hjemme kaster en mørk skygge også over hans utenrikspolitiske ambisjoner.
Vi vet uvanlig mye om den nye presidenten, for han er nygammel. Men ett stort forbehold må tas. Trump vil ta USA i radikalt nye retninger som mobilisere motkrefter. Interaksjonen mellom den nye politikken og opposisjonen den trigger vil etter hvert skape nye politiske landskap som ikke lar seg overskue.
Les også: Ekspert om mulig Trump-effekt i Nato: – Veldig uheldig (+)
Les også: Ekspert om Trumps trusler: – Kan bli et «mini-Nato» i Nord-Europa (+)
Les også: USAs «spåmann» etter Donald Trumps triumf: – Har fått drapstrusler (+)
