Store deler av dagens idrettspublikum forbinder kommentator-legenden med sykkel og Tour de France der han ble en institusjon i TV2s sendinger. Han løftet sykkelsporten inn i de norske stuer, kombinert med fransk kultur og geografi. Det fikk han sin egen heder for. Livet hans endte lørdag kveld, 81 år gammel.
Men før det hadde han usedvanlig mye påvirkning og innfallsvinkler til norsk idrett, fra mosjonistenes behov til kynisk toppidrett. Han behersket hele feltet. Selv ble jeg mest imponert over hans milde væremåte og viljen til å dele og diskutere kunnskap.
Da jeg dekket mitt første sommer-OL i Los Angeles i 1984 var det pioneren Johan Kaggestad jeg møtte. Han hadde satt langdistanseløping for kvinner i system og vi sto der med Grete Waitz og Ingrid Kristiansen som to hete medaljekandidater til tidenes første maratonløp for kvinner i OL. Året før hadde Grete Waitz brutt barrieren da hun vant VM-gullet på distansen da den hadde sin premiere i det som også var tidenes første VM i friidrett i Helsingfors.
Grete og Ingrid var to rivaler og lagvenninner som begge ble ledet av Johan Kaggestad. Han visste at de var forskjellige og måtte behandles deretter. Han manøvrerte rivaliseringen, treningen og medieoppmerksomheten med profesjonell hånd. Men det viktigste var den daglige treningen. Johan Kaggestad var nøye ned til nærmeste detalj og han var pedagogen for oss debutanter som også skulle videreformidle dette.
Siden fikk han innflytelse på forbausende mange områder i norsk idrett. Sin egen beskjedne fotballkarriere håndterte han i Lyn, men det var langdistanseidrettene som ble hans domene. Plutselig var han involvert i skøytesporten, plutselig var han inne i sykling, så ble han engasjert som fysisk trener i Vålerenga, han hadde et brennende hjerte for hoppmiljøet i Vikersund og han skrev bøker om hvordan mosjon kunne hjelpe mot psykiske lidelser.
Han utfordret ledelsen i norsk idrett når han følte behov for det, men alltid i en saklig og kunnskapsbasert tone. Han burde for lengst fått hedersprisen på Idrettsgallaen, men den kan jo markeres også etter hans død.
Det TV-seerne har fått gjennom sendingene fra Tour de France er det samme som mange av oss andre fikk i det daglige arbeidet med norsk idrett. Fag, kuriosa, diskusjoner og godt humør i skjønn forening. De siste årene var han sterkt svekket, men viste å sette pris på den oppmerksomheten han fikk. Med Johan Kaggestad er en søyle i norsk idrett borte.
Les også: Bursdagsjenta sørget for Vålerengas perfekte revansj (+)
