Partiet Venstre kan man mene mye om. For eksempel om at partiet har foretatt en lang reise fra progressiv sosialliberalisme for 100 år siden til å bli noe i nærheten av ren nyliberalisme i dag.
Men vi trenger ikke rippe opp i gamle sår. Vi kan heller se på 2020-talls-utgaven av Venstre gjennom å lese partiets alternative statsbudsjett for 2025, som ble lagt fram denne uka. Under lesingen trenger følgende oppsummering seg fram: Venstre er alt annet enn populister.
Venstres anti-populisme står i fare for å ødelegge for den saken partiet selv setter aller høyest på agendaen.
En merkelapp som anti-populist kan være både rosende og mindre positiv, og det er faktisk akkurat slik karakteristikken er ment i denne teksten. Venstre fortjener både ris og ros – for akkurat de samme politiske sakene.
Venstre vil at det skal bli dyrere å spise kjøtt. Det gjør de ved å foreslå å legge full moms på varen. Venstre vil at det skal bli dyrere å bidra til CO2-utslipp ved å øke CO2-avgiften. Og Venstre vil at vi som lever i Norge skal innse hvor mye strømmen faktisk koster, og på den måten lære oss å spare strøm. Det gjør de ved å fjerne strømstøtten.
Dette er omtrent så langt unna populistiske strømninger som det er mulig å komme. På godt og ondt.
Helt uten skjult agenda og jugekors: Det er bra at vi har et borgerlig parti som Venstre, som setter klima og internasjonal solidaritet høyt. Det er liten grunn til å tvile på at Venstre mener alvor i klimasaken, selv om virkemidlene – og samarbeidspartnerne som er helt nødvendige for at Venstre skal få en hånd på rattet, les: Fremskrittspartiet – selvsagt kan diskuteres.
Les også Lars West Johnsen: Digital utvikling
Det er også noe deilig befriende med at Venstre ikke pakker inn budskapet. Det vil bli kostbart å komme i mål med de klimakuttene alle i teorien er enige om at vi må gjøre, men som altfor få synes villige til å virkelig ta tak i og gjøre det som kreves for at vi skal komme i mål med. Det er jo så mange hensyn som står i veien, så mange andre gode og viktige formål som også må prioriteres.
Ikke så for Venstre, som har staket ut en kurs og er villige til å hisse opp velgere for å komme dit. Det vi foreslår er ikke populært blant brede valg av befolkningen, men det får så være, sier Venstre gjennom disse forslagene. Det er ikke en popularitetskonkurranse å sørge for at verden er beboelig også i framtiden.
Om vi forholder oss til at politikk ikke – bare – handler om å holde befolkningen fornøyd, men faktisk om å lede og styre, er det grunn til å rose Venstre. Dette er den positive anti-populismen man kan se i partiets budsjett.
Men så er det den andre siden av mynten, da, som gjør at Venstres forsøk på å redde jordkloden og alle oss som bor på den, står i fare for å gjøre alt så meget verre.
Les også: Fingrene av lønnsfatet, skriver Kjell Werner
I Venstres verden er populisme utelukkende et skjellsord, og kanskje aller mest en merkelapp man der i gården tyr til når man vil angripe den tidligere sentrumskameraten Senterpartiet. For mange av oss andre kan populisme være negativt og farlig – men det behøver ikke være det. Det handler om hva man fyller populismen med, og hvilket uttrykk den får.
Med harelabb: En høyrepopulisme som setter folkegrupper opp mot hverandre og spiller på våre mest primitive instinkter, leder galt av sted. En mer positiv variant av populisme tar folks behov og bekymringer på alvor og leder til endringer som forbedrer livet til brede lag av befolkningen. Det burde vi vite i Norge, for hva var vel sosialdemokratiet i sine glansdager annet enn en populistisk bevegelse – i betydningen at den tok folk på alvor og bygde en ekte folkebevegelse?
På samme måte kan selvsagt anti-populismen være konstruktiv og viktig, eller den kan preges av for mye elitistisk tenkning, der det skinner gjennom at folket på ingen måte vet sitt eget beste og derfor må ledes av en liten gjeng opplyste mennesker med kalde hoder. Her farer det galt av sted for Venstre.
Det vil aldri bli en enormt populær politikk å avgiftsbelegge folk i en dyrtid, uansett hvor godt formålet måtte være. Det er mulig Venstre har den luksusen å gi blaffen i det, all den tid en slik politikk kan mobilisere i den relativt sett lille klikken som potensielt utgjør Venstres velgermasse. Problemet er at en slik holdning trolig skader oppslutningen om klimasaken.
Les også: Det finnes høyreekstremister som kan høres ut som økohipstere fra Grünerløkka SV
I en verden der de rikeste blant oss kjører landet og kloden rundt i privatfly, vil mange snu seg bort fra klimasaken om de må betale mer for å leve sitt daglige liv – samtidig som store selskaper fortsetter som før, og de økonomiske og politiske elitene flyr privat til Davos for å løse klimakrisen.
Folkelig tilslutning til saken er kanskje ikke avgjørende for et parti som har støtte fra rundt fem prosent av befolkningen, men det er avgjørende for partier som vil – og må – favne bredere. Om klimasaken ikke har støtte fra folk flest, vil det bli umulig å komme i mål med nødvendige klimakutt innenfor rammene av demokratiet.
Slik står Venstres anti-populisme i fare for å ødelegge for den saken partiet selv setter aller høyest på agendaen.
Så gjenstår også spørsmålet om hvor mye strømmen faktisk koster i et land der den produseres for rundt 12 øre per kilowattime, og er produsert av ren, grønn og evig vannkraft – bygd ut over generasjoner og eid i fellesskap. Det er ikke alle, for å si det forsiktig, som mener at en strømstøtte som slår inn når vi forbrukere må betale dobbelt så mye som snittet de siste tiårene skjuler den egentlige kostnaden.
Venstre fortjener ros for å stå opp for det partiet tror på. Men partiet kunne kanskje gå noen runder med sin forståelse av begrepet populisme. Da kunne partiet komme i skade for å få en viktigere rolle i norsk politikk.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Les også: Trond Giske er på vei tilbake til Stortinget. Men til hvilken pris?
