Snart er det slutt på norsk gruvedrift på Svalbard. For sju år siden vedtok Stortinget å legge ned Svea-gruva. «En industriskandale», sier Svein Jonny Albrigtsen (59) til bladet Arbeidsmanden. Han mener at Svea godt kunne ha vært drevet i enda flere år.
Albrigtsen har vært gruvearbeider i 40 år. Neste sommer er det også slutt for Gruve 7 utenfor Longyearbyen. Da er det snipp, snapp snute for industrieventyret på den norske øygruppa langt mot nord. Store Norske Spitsbergen Kulkompani har driftet totalt 15 gruver siden 1916.
Gruve 7 sysselsetter i dag 70 gruvearbeidere. Rundt 200 svalbardboere blir indirekte berørt. Svein Jonny Albrigtsen er annen generasjons gruvearbeider, leder for LO Svalbard og representant for Ap i Longyearbyen lokalstyre.
Les også Lars West Johnsen: Israels moralske kollaps.
«Nå skal Gruve 7 legges ned, selv om vi leverer det reneste kullet som finnes. Men det er ingen politikere som tør å si høyt at de vil ha kull», sier Albrigtsen og karakteriserer det hele som symbolpolitikk.
«Jeg håper fornuften råder, og at kulldriften fortsetter», sa han i fjor til Dagsavisen. Albrigtsen uttrykte allerede da frykt for at stans i den norske gruvedriften kan føre til at andre land overtar der det er mulig å drive gruvedrift på Svalbard.
Men det er ingen tegn til at norske politikere vil snu og starte opp igjen kulldrift på Svalbard. Dette blir et ikke-tema når Stortinget behandler Svalbardmeldingen 19. november. Det store spørsmålet er om politikerne klarer å fylle tomrommet etter kullet med virksomhet som sørger for at Norge beholder ledertrøya på Svalbard.
Les også Jo Moen Bredeveien: Velkommen til demokratiet, ungdommer
Etter å ha lest regjeringen stortingsmelding om Svalbard, stiller jeg meg tvilende til at alvoret er forstått. «Den langsiktige politikken for å omstille Longyearbyen bort fra et ensidig industrisamfunn, har vist seg å være vellykket», skriver regjeringen. Det vises til at Longyearbyen har utviklet seg til å bli et samfunn med variert næringsliv innenfor reiseliv, bygg, anlegg, tjenestenæring, service og varehandel – samt offentlig forvaltning.
«Svalbard er en viktig del av Norge. I en tid med store endringer skal forvaltningen av Svalbard fortsette med forutsigbarhet og stø kurs. Vi vil styrke nasjonal kontroll og bygge opp under norsk tilstedeværelse på øygruppa», sa justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp) da hun presenterte Svalbardmeldingen før sommeren.
Regjeringen slår seg selvtilfreds på brystet. Det blir for passivt og er neppe godt nok. Politikerne må ta mer aktive grep for å hindre at andre land slår rot, får blomstre og dermed mulighet til å vokse forbi Norge. Russland har allerede et godt rotfeste med basis i årelang tilstedeværelse. Betydelig norsk bosetting og solid norsk aktivitet må være Norges svar.
Regjeringen slår seg selvtilfreds på brystet.
Politikerne bør her låne øre til LO-sekretær Are Tomasgard, som etterlyser en storstilt omstillingspakke for Svalbard der staten går tungt inn. Tomasgard mener at de neste 15 årene bør brukes til å etablere flere varige og gode arbeidsplasser. Han poengterer at det må satses på fastboende, ikke pendling inn og ut med fly.
Are Tomasgard frykter presset fra Russland, Kina og Japan. Det er en berettiget frykt. Jeg vil spesielt trekke fram Vladimir Putins uforutsigbarhet og Kinas ambisjoner som supermakt. Svalbard er strategisk viktig. Norsk suverenitet og kontroll over øygruppa kan bli utfordret i en verden med knapphet på ressurser som det finnes rikelig av på Svalbard og i farvannet rundt.
Norge eier riktignok Svalbard, men ikke fullt og helt. Svalbardtraktaten gir nemlig visse muligheter til mange andre land. Traktaten er en internasjonal avtale som sikrer Norges «fulle og uinnskrenkede» suverenitet over Svalbard.
Men avtalen, som tok til å gjelde i 1925, har samtidig sikret likebehandling av borgere og selskaper fra de 44 landene som nå har underskrevet på den. Avtalen setter også begrensninger på militær bruk av øygruppa.
Les også Lars West Johnsen: Spasiba, Sovjet?
Det er interessant å vise til følgende utdyping som Dagsavisen fikk fra Nærings- og fiskeridepartementet i fjor: «Borgere og selskap fra land som er part i Svalbardtraktaten, har lik rett til å drive gruvevirksomhet på Svalbard». Men det presiseres at dette likevel ikke er en garanti for at det gis tillatelse til mineralutvinning på øygruppa.
Departementet understreker at all virksomhet skal skje innenfor «den svært strenge miljølovgivningen» på Svalbard. Det er også verdt å merke seg at Høyesterett i fjor konkluderte med at Norge har enerett på Svalbards kontinentalsokkel. Men om dette står seg i internasjonal rett, gjenstår å se.
Kull er et politisk fy-ord, for CO2-utslipp fra forbrenning av kull er jo verstingen for klodens klima. Deretter følger olje og gass, i den rekkefølgen. Men i tilfellet Svalbard står vi overfor flere dilemmaer, for ikke å si paradokser.
Dilemma 1: Kullet fra Gruve 7 er svært rent, sett i forhold til det meste av kullet som utvinnes på kloden. Og det norske kullet brukes nå industrielt, til «nyttig» stålproduksjon i Tyskland. Kullet blir altså ikke brent bare for å produsere energi.
Dilemma 2: Formålet med driften av Gruve 7 har vært å sørge for kullforsyningen til Longyear Energiverk, altså strømforsyningen til boliger og virksomheter i Longyearbyen, Men så ble det bestemt å legge ned dette kullkraftverket og i stedet gå over til strømproduksjon med dieselaggregater. Lite effektivt og neppe mer klimavennlig, for dieselen må fraktes langveisfra inn på skip.
Les også Anders Bjartnes: Miljøpartier må søke regjeringsmakt.
PS: Store Norske har som ambisjon å omstille fra fossil til fornybar strømproduksjon, men det er lettere sagt enn gjort. Det vil være galskap å legge en 900 kilometer lang strømkabel fra det norske fastlandet. Derfor det blir nok klimafiendtlig dieselbrenning i mange år framover.
Nå er det 3.000 innbyggere på Svalbard. Andelen av befolkningen med norsk statsborgerskap i har falt fra 85 prosent i 2009 til 63 prosent i 2023. Regjeringen ønsker ikke at Longyearbyen skal vokse mer. I et slikt perspektiv er det bekymringsfullt at Norges andel av befolkningen er synkende.
Den negative utviklingen vil bli forsterket når hodelyktene slukkes i Gruve 7. Finnes det et lys i enden av gruvegangen? Det gjelder å finne «gullet» som kan bli det nye kullet. Foreløpig ser det dessverre mørkt ut.
