En stortingsperiode nærmer seg slutten. I løpet av tiden Jonas Gahr Støre har sittet ved statsministerposten, har verden blitt et farligere og dystrere sted. Ettervirkningene av pandemien reverserte utvikling og fattigdomsbekjempelse i store deler av verden. Krigen i Ukraina har sendt titusenvis til fronten, og millioner på flukt på vårt eget kontinent. Midtøsten brenner. Sudan herjes av borgerkrig. På verdensbasis er over 117 millioner mennesker på flukt. Det siste året har vi vært vitne til en total kollaps i vestens vilje til å håndheve internasjonal rett, mens verden har stått og sett på Israels grusomheter på Gazastripen.
Dødsstøtet for Støre-regjeringens troverdighet på internasjonal solidaritet kom i dette budsjettet.
Vi lever i en verden som sliter med klimakrise, krig, sult og stadige angrep på en rettsbasert verdensorden. Denne regjeringens svar har vært å kutte i satsinger som sikrer internasjonal solidaritet og samarbeid. Regjeringen har ikke prioritert å nå bistandsprosenten i noen av budsjettene de har lagt fram, men har overlatt dette til SV i Stortinget. De har innført skolepenger for internasjonale studenter utenfor EU/EØS. Hvert år har de redusert antall kvoteflyktninger. I tillegg har de lagt inn reelle kutt i grunnstøtten til FN-organisasjonene som er avgjørende for at FN kan drive sitt viktige arbeid for universelle rettigheter. Samtidig har Norge tjent cirka 1500 ekstra milliarder på høyere gasspriser som følge av krigen i Ukraina.
Har vi blitt for rike til å dele? Støre er statsministeren som for første gang på 50 år har utfordret prinsippet om å gi en prosent av Norges totale inntekter (BNI) i bistand til fattige land. Jeg stemmer jo ikke på Arbeiderpartiet, men likevel føler jeg meg lurt. I 1996 sa Gro Harlem Brundtland: «En rik nasjon som ikke kan bruke en krone av hver 100-lapp den tjener til å dele med mennesker som mangler mat, medisiner og tak over hodet, er fattig på mer enn penger». Gjennom fire år har Jonas Gahr Støre og hans regjeringsprosjekt tydeligvis blitt stadig fattigere.
Les også: De siste restene av «våre verdier» døde i et bombekrater i Gaza, skriver Linn Stalsberg
Behovene for humanitær hjelp i Ukraina og økende asylkostnader i Norge har spist opp pengene til langsiktig bistand. Nødhjelp i verden er stadig mer underfinansiert. I år har FN kun fått dekket 16 prosent av nødhjelpsappellene de har sendt ut for å forsøke å bidra i verdens humanitære kriser. I tillegg har økende matvare- og energipriser gjort at hver bistandskrone når litt kortere. Norge, som et av få land som faktisk tjener på de økte prisene, burde gi mer i bistand, ikke mindre.
Dødsstøtet for Støre-regjeringens troverdighet på internasjonal solidaritet kom i dette budsjettet. Jeg trodde først det var en skrivefeil da jeg leste at regjeringen planlegger å ta imot 200 kvoteflyktninger i 2025. Så få kvoteflyktninger har ikke Norge tatt imot på nesten 40 år. Da Støre tok over makten i 2021, var målet å ta imot 3000. FN har i flere år ment at Norges rettferdige andel av verdens kvoteflyktninger er 5000 i året.
Kvoteflyktninger er verdens mest sårbare mennesker. Det er de som ikke har penger eller helse til å ta seg til trygghet på andre måter. Halvparten av de kvoteflyktningene Norge tar imot er barn. Å si nei til å ta imot vår andel av kvoteflyktningene, er å etterlate kvinner og barn i gjørmete flyktningleirer som lever uten håp i farlige og umenneskelige forhold. Eller å tvinge enda flere ut i skrøpelige, overfylte gummibåter over Middelhavet.
Regjeringens politikk framstår som et billig politisk spill for at Senterpartiet kan få tilbake noen av sine velgere fra Frp. Etter at regjeringen la fram sitt budsjettforslag, har Trygve Slagsvold Vedum vært høyt og lavt og prentet inn at hans regjering er strengere enn Frp sin. De som betaler prisen, er verdens fattigste kvinner og barn.
Les også: Lærdommen fra skoleballaden i Innlandet er at det ikke nytter, uansett hvor flink du er
I tillegg til å ta imot færre av verdens mest sårbare flyktninger, kastes godt integrerte mennesker som har bodd i Norge i flere tiår ut av landet. For eksempel Zarina Saidova – helgelending, illustratør, designer, norsk skattebetaler – som ble kastet ut tidligere i år. Grunnen var at moren hennes for lenge siden hadde løyet om hvor hun kom fra. Den samme skjebnen lider mange mennesker som har bodd i Norge halve livet, men som nå kastes ut, og skilles fra familie og barn. Istedenfor å bruke verdifull saksbehandlerkapasitet til å få ned de utålelige lange ventetidene for asylsøknader i UDI, fortsetter regjeringen å pålegge direktoratet å bruke tid på å gjennomgå eldgamle asylsaker for å lete etter feil.
Det paradoksale oppstår når regjeringen samtidig maner om at vi trenger flere folk i Norge, og at norske kvinner bør føde flere barn. Vi trenger flere hjerter og hender. Men når folk gjør alt de kan i hele verden for å komme til oss, for å forsøke å skape seg et nytt liv her i Norge – så stenger regjeringen døren, eller kaster dem ut igjen.
Verden brenner. Alle taper på en verden med mer fattigdom, mer ufrihet og flere mennesker på flukt uten noe sted å dra. Vi trenger politikere som tør å heve fanen for internasjonal solidaritet til topps. Vi trenger statsministre som tar ansvar.
