Et snaut år før valget ser det ut til at det går mot borgerlig flertall i neste periode og comeback for Erna Solberg. I så fall må Venstre sørge for å komme med i regjeringen, for å være med når klima- og miljøpolitikken formes.
Skulle det bli fortsatt rødgrønt flertall neste år, bør Arbeiderpartiet si takk og farvel til et samarbeid med Senterpartiet alene. Selv om Arbeiderpartiet er mindre enn før, er partiet større enn de andre på rødgrønn side. Derfor er det naturlig at Ap tar en lederrolle – enten i en koalisjon eller alene i regjering.
I tospannet med Sp mister partiet posisjonen som den balansesøkende kompromissmakeren og blir en dårligere versjon av seg selv. Med SV-statsråder rundt regjeringens bord ville politikken sett annerledes ut. Den interne maktfordelingen på bakrommet forandres når en regjering er bredere sammensatt.
Med SV-statsråder rundt regjeringens bord ville politikken sett annerledes ut
Også som eneste parti i regjering, ville Arbeiderpartiet måttet finne politiske løsninger og inkluderer flere perspektiver enn Sp og Ap får til i tosomhet. Samarbeidet mellom de nåværende regjeringspartiene blir for smalt.
SV har en fortelling om at de har oppnådd mye i opposisjon. Men partiet er ikke med når premissene for politikken formes, og heller ikke når den overordnede kommunikasjonen mot velgerne planlegges.
I det siste har vi sett dette i høringsnotatet om Norges klimamål for 2035. Dette er en sak der det legges langsiktige premisser for den norske klimapolitikkens faktiske utforming, og også rundt det klimapolitiske ordskiftet.
Regjeringen vil ha innspill på utslippskutt i spennet mellom 55 og 80 prosent, men skriver: «Et ambisjonsnivå som ligger helt i den nederste delen av spennet som regjeringen ber om innspill på innebærer heller ikke en progresjon fra dagens klimamål, og vil ikke være i tråd med føringer og krav i Parisavtalen og klimaloven».
Det er neppe klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksens påfunn at dette «gulvet» – 55 prosent utslippskutt i 2035 målt mot 1990 – skal settes så lavt at Norge bryter Parisavtalen. Konklusjonen blir helt sikkert ikke i tråd med det laveste nivået høringen legger opp til. Norge kommer ikke til å bryte Parisavtalen. Målet blir høyere, hvor høyt avhenger blant annet av hvor EU legger seg, hvor mye som skal kuttes internt i Norge, og hvor mye som tas gjennom kvotekjøp i utlandet.
Les også: SV lå igjen på gulvet på Hurdal, klippet vekk og ut av historien, skriver Lars West Johnsen
I mellomtiden vil Trygve Slagsvold Vedum få synliggjort at reversering av klimapolitikken kunne frigjort milliarder som alternativt kan brukes på gratis ferjer og pendlerfradrag, mens Aps mantra om å «skape jobber og kutte utslipp» får mindre plass.
I Arbeiderpartiets programutkast for neste periode er lenken mellom klimapolitikk og grønn omstilling enda tydeligere enn tidligere. Klimapolitikken er «nøkkelen til å sikre norsk konkurransekraft i en verden som skal til netto nullutslipp i løpet av få tiår», heter det.
Klimautslippene skal kuttes fordi det er rett, men også fordi fremtidens arbeidsplasser og markeder er grønne. Dette er også veldig tydelig SVs linje.
SV ville i regjering aldri ha gått med på å utrede en reversering av klimapolitikken som innebærer at Norge kommer på kant med Parisavtalen. Men det har altså Jonas Gahr Støre gjort, uten at det er tydelig hva Senterpartiet betaler i gjengjeld.
Med SV i regjering kunne Støre vært den voksne i rommet som i slike saker fant kompromisset både Sp og SV måtte levd godt med.
Noe av den samme dynamikken ser vi både i statsbudsjettet og i naturpolitikken, der dieseldrevne kjøretøyer og grunneierinteresser vinner mot andre hensyn. Flikking på Stortinget gir ikke den samme helheten og retningen som når en regjering lager sammenhengende politikk.
Les også: Størrelse er så mangt. Offentlig sektor er bedre enn sitt rykte, skriver Kjell Werner
I boken sin skriver Audun Lysbakken om at han og Trygve Slagsvold Vedum en gang i Stoltenberg-regjeringens tid fikk beskjed fra Jens Stoltenberg om at de måtte bli enige om utforming av kontantstøtten. De to hadde ulike syn. Et kompromiss dem imellom var et standpunkt Stoltenberg ville samle regjeringen om.
Lysbakken reflekterer interessant rundt samarbeidsrelasjoner i politikken og skriver at velgere kan gå til «en mangfoldig bukett» av partier, som likevel finner hverandre i samarbeid. Styringsdyktige alternativer må fange opp ulike strømninger og synspunkter og forene dem i et slags største felles multiplum.
Arbeiderpartiets naturlige rolle er å være den ledende kraften på rødgrønn side, partiet som holder orden på finanspolitikken og forholdet til Europa, men ellers leter etter standpunkter som favner bredest mulig.
I klima-, energi- og miljøpolitikken er det et skrikende behov for samlende og brede løsninger. Ikke minst i oljepolitikken er det behov for nyorientering. Det finnes nyanser i synspunktene i alle partiene på rødgrønn side. I et bredt samarbeid vil meningsfeller finne hverandre på tvers, men fra tid til annen også måtte akseptere nederlag.
Når Audun Lysbakken beskriver hva SV kunne vært fornøyd med om oljepolitikken i regjeringsforhandlingene etter valget i 2021, så er stans i de nummererte konsesjonsrundene det han trekker fram. Mens partilederne satt i Hurdal og forhandlet, buldret Fellesforbundets Jørn Eggum kraftig og advarte mot at SV skulle få makt over oljepolitikken.
Men kanskje sto de ikke så langt ifra hverandre likevel. Nå er muligens boken «Partiet» en farlig kilde å bruke, men ifølge forfatterne Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant var Fellesforbundet klare til å sluke kamelen det innebar at det ble slutt på nummererte konsesjonsrunder. Men dette måtte utlegges som SVs seier, ikke som noe Ap hadde ønsket. Slik måtte alle måtte gi noe på fellesskapets alter for å oppnå et større mål, nemlig en regjering der alle tre partier var med.
Slik vet vi at det ikke gikk i Hurdal. Neste gang det forhandles bør utfallet bli et annet enn at Ap og Sp vakler videre i tospann.