Torsdag tok det fyr. Det har lenge blitt nervøst, men også frydefullt og forventningsfullt hvisket om Boka, om de to Dagbladet-journalistene Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrants fortelling om ståa i Det norske Arbeiderpartiet − «PARTIET. En innsideberetning om Arbeiderpartiets fall». Nå var den her.
Det er mye å si om metodene i boka, om bruken av anonyme kilder. Det skal være gjort 70 dybdeintervjuer med sentrale kilder i partiet. Bare partiledelsen må stå for det de har fortalt. Alle andre er innrømmet anonymitet. Men hvem som har plapra − alle gjør det slett ikke av omsorg for Arbeiderpartiet − er like åpenbart som om de fikk sine navn skrevet i krigstyper. Det er mange eksstatsråder som ikke akkurat elsker sin gamle sjef. Atter andre har fått løfter som ikke er holdt.
Partileder Jonas Gahr Støre virker ikke bare venneløs i partiet, uten røtter i en geografisk maktbase eller et miljø, men også kringsatt av fiender.
Les Lars West Johnsen: Høyresiden ligger an til å kunne si «morna, Jonas» i 2025. Eller har du en plan B, Støre? (+)
Dessverre illustrerer dette tilstanden i partiet. Det er mange motsetninger mellom folk og fylker. Det prates mer bak rygger enn det gjøres ansikt til ansikt. Noen vil kalle det feigt. Andre vil mene det viser hvor lavt det er blitt under taket i partiet på Støres vakt. Hvor ubehagelig det er å stå opp mot sjefen. Noe har åpenbart skjedd med partikulturen etter at Jens Stoltenberg flyttet til Brussel i 2014 og Støre tok over.
En påminnelse om situasjonen i partiet
Boka er et mørkt portrett av Jonas Gahr Støres lederskap. Og personlighet. Han pekes på som et problem. På grunn av bokas metodikk kan man slå ut med armene og avvise de mange anonyme, ansiktsløse framstillingene. De er vanskelige å forsvare seg mot, men også lette å avfeie. Alle i dagens partiledelse og LO har da også takket nei til å kommentere innholdet. Eller man kan stole på de to journalistene. Gjør man det, har partiets foresatte − partiets fylkesledere og rundt fagbevegelsens mektige møtebord − fått en påminnelse om situasjonen i partiet.
«Det snakkes om dårlig forberedte valg, manglende vilje til selvkritikk og evaluering, om liten kontakt med vanlige folk og retningsløs politikk», heter det i forordet om partilederen, som et slags dystert soundtrack til meningsmålingenes iskalde fasit på 20 prosents oppslutning for Arbeiderpartiet. Boka er mange gamle arbeidersanger om igjen, kjente sure toner fra de siste ti årene, men den bringer også nye, vonde kapitler til partiets moderne historie.
Les også: Hodelus mot lakselus? Det er på tide å tenke mer kreativt rundt straff, skriver Magnus Forsberg.
Bokas framstilling er garantert verken helt riktig eller helt gal. Den befinner seg et sted på en skala mellom drittpakke og en kyndig finger på partipulsen. Flere kjenner seg ikke igjen i beskrivelser. Men jeg vet også at sentrale deler av boka er presise, som historien om Raymond Johansens «hemmelige kuppforsøk». Der den tidligere byrådslederen var sentral i sonderinger med fylkesledere og LOs leder Hans Christian Gabrielsen om å kaste partileder Jonas Gahr Støre på nyåret 2021. Støre ble ironisk nok reddet av at opprørerne ikke ble enige om hvem som skulle ta over.
Les flere kommentarer av Lars West Johnsen
Det er også lenge blitt snakket i miljøet rundt Youngstorget om meningsmålinger som var svært dårlige for Jonas Gahr Støre personlig. Disse omtales nå i boka. Målingene viste at partiet fikk markant lavere oppslutning hvis partilederens navn ble koblet til et budskap. Høyre fikk på sin side bedre målinger hvis Erna Solberg ble nevnt. Målingene skal ha blitt holdt hemmelige for Støre. Det er en tung bør for en menig ansatt ved partikontoret å skulle fortelle partiets leder at han er en belastning. Men, som et sentralt partimedlem sier til meg; «tenk at vi har et partikontor som ikke engang har baller nok til å fortelle ham det».
Les Lars West Johnsen: Støres lag svekkes av usikkerheten som skapes (+)
«For Ap generelt og Støre spesielt bør det mest urovekkende ved denne boka være hvordan den avdekker sammenhengen mellom Aps problemer på overflaten med spenninger og motsetninger som ligger dypt i partiet og i personkjemien blant politikere og rådgivere». Disse ordene er ikke mine fra 2024. Det er tidligere kollega Hege Ulsteins ord fra 2018. Om forrige bok.
Da var det to VG-journalister som obduserte partiet og vrengte ut partiets indre liv i boka «Arbeiderpartiet – Alle skal ned». Personkonflikter, maktkamp, metoo og et knusende valgresultat, var innsalget da – etter metoo og valgnederlag i 2017. Seks år senere er situasjonsbeskrivelsen langt på vei lik. Tross regjeringsmakt. Dramaturgien er den samme. Hovedpersonen er den samme.
Et knapt år før stortingsvalget 2025 er fasit for Arbeiderpartiet 20 prosent på målingene. Det har vedvart gjennom år. Det er trangere enn noen gang på listene for de tillitsvalgte. Stemninga er ikke god. Partiet har en leder som åpenbart er omstridt internt, som ikke evner å samle partiet, og som ikke er noen velgermagnet. Gamle konflikter fortsetter å fargelegge omtalen. Ingen mener Støre alene er problemet. Men hvor stor del av det han utgjør, er det bare én måte å finne ut av på. Fallhøyden på målingene er ikke stor. Men hvem tar et steg fram?
Denne teksten skulle ikke handle om Jonas Gahr Støre. Men om Norsk Monitors siste, svært omfattende undersøkelse av Ola og Karis holdninger og verdier. Den viser at Arbeiderpartiet har problemer som er langt større enn hvem som leder partiet. Selv om fylkeslederne hadde klart å samle seg om et alternativ og våget, selv om Støre skulle blitt erstattet med en av nestlederne Jan Christian Vestre eller Tonje Brenna, ville partiet og arbeiderbevegelsen stått foran noen utfordringer som er eksistensielle.
Les Lars West Johnsen: Varmen uteblir for Støre. Han holder seg på en litt kjølig badetemperatur (+)
Idealismen som forsvant, var navnet på seminaret der funnene ble presentert sist uke. Nordmenn aksepterer nå i større grad sosial ulikhet. Vi er blitt mer kritiske til høye skatter og mindre til høye lønnsforskjeller. Vi er mer positive til private løsninger innen helse og utdanning. For første gang siden 1990-tallet øker motstanden mot en sterk stat, og støtten til fagbevegelsen avtar. Den norske modellen er under press.
Norge beveger seg nå vekk fra fellesskapet som løsning. Og mot egoisme, materialisme og tradisjonelle verdier. Det blåser en høyrevind over landet. Og Arbeiderpartiet har aldri hatt mindre krefter til å stå imot.
Les også: Kan sosialdemokratiet stå for fall? Ytre høyre flyr høyt (+)
Les også: Lars West Johnsen: Vestens frykt for Russland er borte (+)
