Neste uke legger byrådet fram forslaget til kommunebudsjett for 2025. Lekkasjen som Avisa Oslo først omtalte, og som byrådsledelsen senere bekreftet, viser at Oslo Nye Teater får 41 millioner kroner mindre enn de ha søkt om. Med rundt 53 millioner i støtte, og ikke 94 millioner som forventet ut fra tidligere års budsjetter, betyr det kroken på døra for tre av teaterinstitusjonens i alt fire scener.
Alvoret forsterkes ved at kulturbyråden i en generalforsamling i Oslo Nye Teater fredag kastet det sittende styret. Den nye styrelederen Jafar Altememy skal lede et styre som i sammensetning virker skreddersydd for omstillingsprosesser.
En snart hundre år lang teatertradisjon kastes dermed på historiens skraphaug. Med vitende og vilje åpner byrådet et skammens kapittel. Teateret ble reddet fra konkurs før sommeren etter både politisk press og ikke minst høylytte protester fra et samlet norsk teatermiljø, organisasjoner, ansatte og andre, mot byrådets daværende planer om drastiske kutt. Nå har eierne, som er Oslo kommune, snudd på flisa. Hvis det er slik at Oslo Nye Teater er blitt lovet at de kunne planlegge som normalt, er nedleggelsen og budsjettkuttet et enda større svik mot teateret, dets ansatte og alle leverandører og oppdragstakere.
Administrerende direktør ved Oslo Nye Teater, Jan Beckmann, karakteriserer sjokkbeskjeden som «et nakkeskudd».
«Oslo skal være en ja-kommune, også på kunst og kultur, da må vi også være gode på å tilrettelegge for at de store geniene kan blomstre», sa kulturbyråd Anita Leirvik North i et intervju med Dagsavisen i sommer.
Nå er «ja» på noen få uker snudd til «nei». Høyre som parti har på sine premisser alltid vært å regne som en tilrettelegger for kunst og kultur. Nå er visst den tiden over. Nærmere hundre års historie kan være over fordi Høyre har lovet å fjerne eiendomsskatten. Den ble innført i Oslo for åtte år siden.
Det har lenge vært et faktum at Oslo Nye Teater behøver en ny strategi, nytenkning rundt repertoarpolitikken og en visjon rundt hvordan de fire scenene Oslo Nye Teater, Centralteatret, Teaterkjelleren og Trikkestallen på Torshov skal forvaltes. De har slitt i mange år, og flere snuoperasjoner og omstillingsprosesser er blitt igangsatt.
Etter pandemien har situasjonen vært prekær, men teaterets nye ledelse med Runar Hodne som teatersjef, har rukket å ta flere grep i retning en ny tid. Men den tiden kom ikke bare fort, den ble slengt tilbake til teateret av eierne med tilbakevirkende kraft. Planer, satsinger og tendenser fikk aldri lov å bevise sin eksistensberettigelse.
Nå skal ikke vi påstå at de store geniene slik North kanskje definerer dem, stadig blomstrer på Oslo Nye Teater, men å legge ned den institusjonen som har gitt mulighet til kunstnerisk utvikling, prøving, feiling og til og med det geniale, er på ingen måte god tilrettelegging. Økonomisk har teateret vært mer av et løvetannbarn enn en orkidé, men går man bakover i historien har Oslo Nye og dets forgjengere vært både hus og springbrett for noen av våre fremste scenekunstnere, både de som har fått deg til å gråte, og de som har fått deg til å le.
Runar Hodne har også rukket å slippe til noen av de kreftene som en dag vil bli regnet som store genier på sitt felt, slik vi kan si at Aud Schønemann i sin tid var. Hun igjen ble hentet til denne scenen av Toralv Maurstad da han var teatersjef.
Og «denne scenen» er først og fremst Oslo Nye Teater og Centralteatret, to av byens mest sentrale lokaliteter som kommunen leier, men som teateret selv drifter. Og det er ikke hvilke som helst forretnings- eller industrilokaler. Dette er teaterhus bygd, tilrettelagt og driftet for et eneste formål, og det er å spille teater. Vi har ennå til gode å se at representanter for Tschudi & Malling Eiendom og Olav Thon Gruppen, eierne av lokalene i henholdsvis Rosenkrantz’ gate og Akersgata, har protestert etter at planene om nedleggelse ble lekket.
Forgjengeren til dagens organisering av de fire scenene var Det Nye Teatret som ble opprettet i 1929. Kongstanken var å oppføre ny norsk dramatikk og dra befolkningen ut av krigsdepresjonen. Noen år senere var det traumene etter en ny krig som skulle bøtes med scenekunst. «Byen og befolkningen skal få et moderne storbyteater med «mest mulig godt teater for pengene»», het det. Siden er lille Oslo blitt en større storby. Og igjen mørkner det rundt oss.
I en verden preget av stor uro, og i en by hvor klasseforskjellene blir større og menneskeforakten slår rot så vel sosialt som politisk, behøves teateret mer enn noensinne. Ikke bare for å gi folk «mest mulig godt teater for pengene», men fordi scenekunsten på sitt beste er et vern mot det menneskefiendtlige. Det behøver vi i et stadig kaldere Oslo.
Scenekunsten fremmer mangfold, flerkultur, solidaritet og likhet, for barn, voksne og gamle som vi også blir flere av. To av forestillingene som går akkurat nå viser det, en annerledes «Peter Pan» og en nytenkende «Elefantmannen», som begge omhandler utenforskap.
Halveringen av budsjettet og vedtaket om å legge ned Oslo Nye Teater i Rosenkrantz’ gate og sidescenene Centralteatret og Teaterkjelleren, er derfor et hårreisende eksempel på historieløshet. Det er i verste fall en struping av kulturen og den frie kunsten. Det har vi sett altfor mange ganger opp gjennom historien, på samme vis som vi ser det i dag i land vi ikke liker å sammenligne oss med.
Også derfor er kuttet en ren forakt for kunsten og kulturens sosiale og politiske rolle i samfunnet og i byen. Forslaget viser en inkompetanse fra byrådet som mangler sidestykke i historien. Det viser også en forakt for de ansatte og alle som mister en sentral arbeidsgiver, og ikke minst viser Høyre med dette forakt for publikum. Altså oss. Oslos befolkning.
Går kutt- og nedleggelsesplanene gjennom, vil bare Trikkestallen på Torshov stå igjen. Et teater for barn og unge, med tradisjon for dukke- og figurteater. Skuespiller-ensemblet, fagarbeidere og andre som utgjør Oslo Nyes 90 årsverk går en utrygg framtid i møte.
Det er ingen som mener at ikke barn og unge skal ha et godt kulturtilbud. Men å skyve barn og ungdom foran seg på bekostning av teater for også resten av befolkningen, er feilslått kulturpolitikk. Hvordan skal det yngste teaterpublikummet videreutvikles, om de ikke har et tilbud etter at de har vokst fra Albert Åberg og Alf Prøysens Snekker Andersen? Sistnevnte ville nok vært den første til å advare Oslo kommune om hva som skjer hvis man sager over greina man sitter på.
