Både han og Norges Håndballforbund hadde klart å holde avgjørelsen hans hemmelig til mandagens pressekonferanse. Islendingen ønsker å ha orden i det han driver med. Ordet struktur er kanskje noe av det første jeg forbinder mannen med. Det tok ikke mange minuttene etter at sommerens OL-finale var vunnet før han pakket sekken sin på laglederbenken for å komme videre.
Når han setter blikket i deg og rynkene i panna er tydelige, er budskapet hans klart. Så det var ingen grunn til lederne i håndballforbundet å prøve og overtale ham til å fortsette. Når Thorir Hergeirsson har bestemt seg, er det ikke så mye mer å diskutere, enten det dreier seg om et kommende laguttak eller hans egen fremtid.
Da norsk kvinnehåndball slo gjennom internasjonalt med den sensasjonelle VM-bronsen i 1986 hadde den 22 år gamle studenten fra Selfoss på Island kommet til Norge og startet på sitt første semester på Norges idrettshøgskole. Planen var å dra tilbake til øya han kom fra og utnytte kunnskapene sine der. Island er blant mye annet også en stor håndballnasjon.
Slik ble det ikke. I 1994 ble han ansatt i Håndballforbundet, han ble etter hvert assistenten til suksesstrener Marit Breivik og i 2009 tok han over hovedansvaret. Suksessrekka hans er like lang som den er oppsiktsvekkende. Og endte altså med hans andre OL-gull som trener i sommerens leker i Paris. Det var hans tiende gull i mesterskap. I april rundet han 60 år.
Etter OL i Paris dro han til fjells for å tenke. Da han kom ned igjen hadde han bestemt seg. Fjellufta hadde klarnet tankene hans. Det er en tid for alt og han ville finne på noe annet i de siste ti årene av sitt yrkesaktive liv.
Det er altså 40 år siden Hergeirsson kom til Norge og i hele denne tida har håndballjentene hatt kun tre sjefer: Sven Tore Jacobsen, Marit Breivik og Thorir Hergeirsson. Ordet kontinuitet har fått innhold i dette miljøet. Og han er altså ikke helt ferdig. EM i Østerrike, Ungarn og Sveits i desember blir hans siste. Hva skal han finne på i førjulstida etter dette?
Det hevder han han ikke vet. For når dette leses er han i gang med logistikken inn mot det kommende EM. Tiden går fort til troppen skal tas ut om drøye to måneder. Han vet landslaget står foran et generasjonsskifte. Og han vil at hans etterkommer skal få så god tid som mulig fram til OL-gullet skal forsvares i Los Angeles i 2028.
Men når finalen er ferdigspilt i Wiener Stadthalle søndag 15. desember vil han nok kjenne på noe. Håndballen har faktisk vært livet hans. Også har han fått sett andre idretter fra andre vinkler. Datteren Maria Thorisdottir ble paradoksalt nok landslagsspiller i fotball da hun endelig bestemte seg for fotballen etter å ha drevet med begge ballidrettene parallelt.
Thorir Hergeirsson smiler ikke i utide. Da OL-gullet ble feiret i Lille i Frankrike i august lot han jentene ta seg av festen. Han liker best å jobbe. Slik blir det fra januar 2025 også.
