Helgas bryllup mellom prinsessen og Durek Verrett har engasjert kongeriket. At kjærlighetshistorien var solgt som en vare, har særlig opprørt mange.
«Uverdig» mente sjefredaktøren i Svensk Damtidning, Johan Lindwall, at seansen i Geiranger var med sine drikkebonger og salg av bilder til Netflix og det britiske kjendismagasinet Hello. Hans kung ville aldri ha akseptert det, sa han på NRK Debatten.
Det diskuteres friskt i hytter og hus nå. Det er dessverre ikke debatt om monarkiet som statsform, men om prinsessen, hennes gjøren, laden og bruk av tittel. Bruken skal være regulert gjennom en avtale med hennes far, kong Harald, og begrenses til ikke-kommersiell virksomhet. De tre festlige dagene på vestlandet var selvsagt et gedigent kommersielt foretak. Det er åpenbart for alle som vil se at avtalen med kongen i praksis er død.
Märtha skulle kanskje gjort som alle andre og forsvunnet bak høye hekker på Oslos vestkant
Det er mulig noe småborgerlig og uverdig over behovet for å tjene penger på sitt eget bryllup. Over å måtte bekymre seg for utgiftene. Men det er dyrt å gifte seg, og regningene må betales. Sånn er det å stå utenfor kongehuset, slik Märtha gjør. Og i den forstand er hun helt vanlig. For henne er det helt avgjørende med inntekt.
Men hva annet har prinsesse Märtha å tjene penger på, annet enn historien om seg selv?
Hun er født prinsesse, har alltid vært det og vil forbli det. Uansett hva som formelt gjøres med Märthas status. Sirkuset rundt henne vil ikke bli mindre ved at kongen formelt fratar henne tittelen. Det kan ikke bare vedtas. Hun vil fortsatt omtales og tenkes på som en prinsesse. Hva skal kongehuset gjøre, saksøke henne? Prinsesse er sikkert en beskyttet tittel som i prinsippet kan tas fra noen, men Märtha ER faktisk prinsesse. Uten etternavn og datter av en konge.
Les også: Helgens fest i Geiranger ble et kontraktsbrudd av det alvorlige slaget, skriver Helge Simonnes
Tirsdag fjernet kongen tvilen om hvem som representerer kongehuset i Norge. Det var et behov for det nå. Den utvida kongefamilien er ikke lenger en formell størrelse. Sannsynligvis som en refleks på bryllupet, er det tydeliggjort at bare kongeparet, kronprinsparet og prinsesse Ingrid Alexandra hører til kongehuset proper. Resten er lagt i sekkeposten «øvrige kongelige». Sjaman Durek er ikke i dette selskapet.
Märtha skulle kanskje gjort som alle andre kongelige og de fleste andre på hennes sosiale nivå, giftet seg til penger og forsvunnet bak høye hekker på Oslos vestkant eller et sted på den franske sørkysten. Eller Brasil, som sin avdøde tante. Kjent sin plass. Men hun er ikke sånn, hun er åpenbart en annerledes type. På godt og vondt.
Les også: Trist som faen. Republikken Norge har gode dager, skriver Lars West Johnsen
Skal kongehuset, og vi som samfunn, tvinge henne til større verdighet, for ikke å undergrave institusjonen − til et liv der hun tar mindre plass, til et liv der hun ikke kan ty til kjøp og salg av egen merkevare − må vi godtgjøre henne for det. Ønsker vi at hun ikke skal måtte tjene penger i markedet, der størrelsene Märtha og prinsesse er for evig sammenvevde, burde hun få statsstøtte. Eller apanasje som det heter når det gjelder lønn for de kongeliges strev for nasjon og fellesskap.
Gi Märtha en garantiinntekt, en årlig apanasje som sikrer henne et godt, trygt liv. Ikke som avlønning for oppdrag, men som kompensasjon for et liv og en oppmerksomhet hun aldri valgte. Først da kan vi stille krav til hvilke veier prinsessen går.
