Det store spørsmålet er hvem som skal lede KrF i valgkampen neste høst. Og alle lurer på hva som egentlig skjedde bak lukkede dører på krisemøtet torsdag kveld. Sentralstyrets medlemmer holder lojalt kjeft. Men taushet er ikke alltid gull. Ærlighet varer lengst.
Bakteppet er at tre ansatte i Stortingsgruppa har kommet med kritikk av Bollestads lederstil. Dette varselet skal ikke ha blitt formelt behandlet på krisemøtet, men utsatt til neste møte. I varselet karakteriseres Bollestad som en ustabil leder. Hun skal ha baksnakket ansatte og blant annet ha stilt spørsmål ved om sykefravær er reelt.
Ifølge avisen Vårt Land skal Bollestad ikke ha blitt direkte presset til å gå av i krisemøtet, men hun må åpenbart ha følt at hun ikke hadde noe valg. Maktkamp og intriger slo ut i full klinsj. Kristelig Folkeparti er ingen søndagsskole.
Les også Lars West Johnsen: Fallhøyden til SAS er stor.
KrF-veteranen Hans Fredrik Grøvan er blant dem som mener at partiet må kalle inn til ekstraordinært landsmøte snarest mulig – ikke vente til det ordinære landsmøtet som etter planen skal avholdes i april neste år.
Grøvan er veldig bekymret for KrFs situasjon. «Partiet er skadeskutt etter den dramatiske avgangen til Olaug Bollestad», sier han og hevder at partiets håndtering av krisen står til stryk. Når krybba er tom, bites hestene.
For krybba er virkelig tom. Partiet havnet under sperregrensen på fire prosent ved sist stortingsvalg og fikk dermed bare tre stortingsrepresentanter. Og på meningsmålingene har KrF i lang tid vaket rundt og, for det meste, under det magiske firetallet.
KrF har plassert seg solid på blå side.
KrF hadde sin glansperiode da Valgerd Svarstad Haugland og Kjell Magne Bondevik dro i tospann som lederskikkelser siste halvdel av 1990-tallet. Dette toppet seg med 13,7 prosent oppslutning i 1997, og med Bondevik som statsminister.
Kontantstøtte for småbarnsfamilier var den store saken ved valget i 1997. Bondevik lot seg avbilde med en tent sigar, og Svarstad Haugland innrømmet at hun tok et glass vin i ny og ne. KrF klarte dermed å framstå som et mer romslig parti.
Kontrasten til dagens KrF er stor. Partiet sliter, og kontantstøtten er det fint lite igjen av. Nå er det økt barnetrygd som er hjertesaken, men her møter KrF konkurranse fra flere andre partier. Årsaken til KrFs svake oppslutning er både politiske saker som ikke slår an og det faktum at partiet har knivet internt over flere år.
Les også Jo Moen Bredeveien: Vår bulimiske kultur.
Det var et sterkt splittet parti som møttes til ekstraordinært skjebnelandsmøte 2. november 2018. Daværende KrF-leder Knut Arild Hareide ønsket å inngå regjeringssamarbeid med Ap og Sp, men et knappest mulig flertall landet på at partiet skulle holde fast på borgerlig samarbeid. På nyåret 2019 gikk KrF dermed inn i Erna Solbergs regjering.
Dette retningsvalget førte til avskalling og har satt dype sår. Kjell Ingolf Ropstad tok over som leder, men han måtte kaste inn håndkleet da det ble avslørt at han urettmessig hadde pendlerbolig, kamuflert med folkeregistrering på gutterommet hos foreldrene i hjemkommunen.
Dermed ble det Bollestads tur. 13. november 2021 ble hun valgt til partileder på et ekstraordinært landsmøte. Bollestad har vært en fargerik frontfigur som ga av seg selv personlig. Sammen med mannen stilte hun opp i TV-programmet «Sofa». I tillegg har hun vært svært aktiv på Instagram.
KrF har tradisjonelt vært et parti for den eldre garde, men under Bollestads ledelse har KrF fått større grep om ungdommen. Og partiet fikk gjennomslag for hjertesaker i Erna Solbergs regjering. Økt kontantstøtte og fritidskort for barn og unge er to eksempler.
Men disse sakene ga altså ikke KrF noe løft på målingene, snarere tvert om. Paradoksalt nok var det Erna Solbergs abort-frieri som satte abortloven i spill. Fasit sitter vi med nå, i form av Støre-regjeringens liberalisering av loven. Altså det motsatte av KrFs politikk.
Konflikten rundt Olaug Bollestads lederstil kom på toppen av dette. Det er ikke bare KrFs medlemmer som frykter at det blir vanskelig å komme over sperregrensen og dermed få en større stortingsgruppe ved stortingsvalget om ett år. Høyre-leder Erna Solberg er minst like spent på KrFs utvikling.
Les også Lars West Johnsen: Amerika slår tilbake.
Solberg er nemlig avhengig av KrF på to måter. For det første kan KrF gi mandatene som trengs for å danne ny borgerlig regjering. I tillegg vil det passe Solberg godt om KrF får en større stortingsgruppe, som en politisk motvekt til et Frp som har medvind i ryggen på meningsmålingene.
Hareides flørt med rød side i politikken er et tilbakelagt stadium. KrF har plassert seg solid på blå side. En omkamp om linjevalget er ikke tema. Olaug Bollestad har gitt varm støtte til Erna Solberg som borgerlig statsministerkandidat. Dette forplikter.
KrF er i en svært krevende situasjon. Mulighetene til å gjøre det brukbart ved stortingsvalget neste år er ytterligere svekket. Spørsmålet er hvordan partiet skal kunne komme på offensiven i god tid før valget. Det er vanskelig å få øye på en reddende engel.
Dag Inge Ulstein har tatt over som midlertidig leder, men han har sagt nei til ny periode på Stortinget og i tillegg hellig bedyret at han ikke er aktuell som ny partileder. Ida Lindtveit Røse er den mest naturlige kandidaten til å ta over som KrF-leder.
Men Ida Lindtveit Røse har små sjanser til å komme inn på Stortinget fra hjemfylket Akershus. Hun må eventuelt stille fra et valgdistrikt i «bibelbeltet» på Sør- og Vestlandet for å være på rimelig sikker på å få en stortingstaburett. Om det finnes en slik åpning, gjenstår å se.
Les også Lars West Johnsen: KrF-kuppet.
KrF har to store utfordringer. En ny leder må velges, og ny politikk må vedtas. I november skal Dag Inge Ulstein etter planen presentere utkastet til program for neste stortingsperiode. Det er tvilsomt at det kommer noe banebrytende her som fenger et bredere segment enn kjernevelgerne.
4. september fyller KrF 91 år. Det blir neppe bløtkake og stor fest. KrF-toppene har nok med å slikke sine sår og samle kreftene som er igjen. Men miraklenes tid er ikke over.
Les flere kommentarer av Kjell Werner
Kommentar: Kamala Harris eier nå den amerikanske sjåvinismen. Heller hun enn Trump
Kommentar: Vi spiser til vi sprekker – og så setter vi et skudd mot fedmen
Les også: Før eller senere må det gå galt med kongehuset (+)
