Kommentar

Filippinene har fått nok av Kina

For fem hundre år siden møtte sjøfareren Ferdinand Magellan sitt endelikt på Filippinene. Det bør kineserne huske.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Magellan havnet nokså unødvendig i et slag med de innfødte, og før han rakk å demonstrere sin påståtte overlegenhet, segnet han om med kroppen full av jern- og bambuspiler. «Vi stanset spanjolen, nå stanser vi kineseren», skriver en filippinsk avis.

Kineseren i dette tilfelle er åpenbart Kinas Xi Jinping, som til stadighet ypper til strid i filippinsk farvann. I Malacanang, presidentpalasset i Manila, sitter Ferdinand Marcos jr. Som øyrikets fremste mann er han gått lut lei av Xi og alt hans vesen. Kina gjør krav på rundt 90 prosent av Sør-Kinahavet, hvor Filippinene ligger strødd med sine vel sju tusen øyer.

91 prosent av de spurte har ikke noen tillit til sin store nabo.

Mye vil ha mer, og Kina er et godt eksempel. Kinesiske fartøyer i alle fasonger og størrelser har de siste årene trengt seg inn i Filippinenes økonomiske sone og jaget bort landets fiskere. Stygge episoder og nestenkollisjoner er blitt en del av hverdagen. For ti dager siden kjørte et kinesisk kystvaktfartøy inn i to filippinske båter nær de omstridte Spratlyøyene. Kina var raskt ute med å anklage Filippinene for hendelsen, men på videobildene opptrer kineserne som den aggressive part.

Ferdinand Marcos jr. overtok som president etter den Kina-vennlige Rodrigo Duterte for to år siden. Måneder senere ble han mottatt med pomp og prakt av Xi Jinping i Beijing. Omgitt av storslåtte veggmalerier og friske blomster ble de enige om å løse territorialstriden på fredelig vis. Xi lovet i tillegg å investere en sum tilsvarende 22,8 milliarder amerikanske dollar i filippinsk økonomi. Men blekket i avtalene var knapt blitt tørt før den ulmende striden blusset opp på ny. I ordkrigen som fulgte, sverget partene at de ikke ville vike så mye som en tomme.

Les også: I dag kan en spinkel kvinne med en gravemaskin gjøre mere og bedre jobb enn hundre kraftige mannfolk med hakke og spett, skriver Kjetil Staalesen.

Siden da har de kinesiske investeringsløftene forduftet som dugg for sol, og Filippinene har svart med å søke hjelp fra annet hold, i første rekke Japan og USA. I regjeringskorridorene i Manila er ordet «de-risking» på alles lepper. Det gjelder å redusere den økonomiske eksponeringen overfor Kina og bygge bruer til vennligsinnede land. Vi er vitne til en markert dreining i filippinsk utenrikspolitikk som i praksis vil forsterke USAs nærvær på Filippinene og i det østlige Asia.

President Marcos’ far styrte Filippinene fra 1965 til 1986. Han var USA-venn på sin hals og lot amerikanerne bygge to store militære baser på hovedøya Luzon. Den ene var marinebasen i Subic Bay, den andre flybasen Clark. Begge ble avviklet etter regimets fall, og USAs rolle som øyrikets beskytter ble tilsvarende nedtonet. Parolen gikk ut på at Filippinene i hovedsak skulle klare seg selv.

Nå står landet overfor en ny virkelighet. Kina reiser seg med rå kraft og ruster opp som aldri før. I Sør-Kinahavet er atoller og rev som før knapt var synlige, forvandlet til militære bastioner. At en spesialdomstol i Haag har avvist Beijings territoriale krav, spiller ingen rolle for Xi Jinping og Co. I det nye årtusen er det den sterkestes rett som gjelder. Det Kina ikke får på fredelig vis, skal tas med makt. Derfor skjelver ikke bare Filippinene, men også Vietnam, Malaysia, Brunei og Indonesia. Alle berøres av Kinas utilslørte ekspansjon.

På Filippinene viser meningsmålinger at Kina er mer upopulært enn noensinne. I en måling som ble gjort i mars, svarte 91 prosent av de spurte at de ikke har noen tillit til sin store nabo. Dette er det høyeste tallet siden den første meningsmålingen i 2011. «Nå er vi snart oppe i 100 prosent, og høyere kommer vi vel ikke?» spør en kommentator i Manila.

Les også: Til forskjell fra når Trump stuper ut i gjørma, blir disse spydighetene fra demokratene bejublet av den liberale eliten, skriver Stian Bromark.

Det spente forholdet har også rammet den lille kinesiske minoriteten i øyriket. Mange er næringsdrivende og har nære forbindelser til Kina. Nå føler de seg på gyngende grunn. Noen har kanskje seg selv å takke, for eksempel Alice Guo, etnisk kineser og inntil nylig borgermester i en småby nord for Manila. I forrige måned flyktet hun til Indonesia etter å ha blitt etterforsket for å stå i ledtog med kinesisk mafia. Nyheten om flukten ble først kjent for noen dager siden.

«La meg gjøre det klart: Hoder vil rulle!» tordnet president Marcos da sannheten kom for en dag. Han siktet til dem som må ha hjulpet henne ut og vekk.

Filippinene har en utleveringsavtale med Indonesia, men i skrivende stund vet ingen hvor Guo befinner seg. En filippinsk domstol har svart med å fryse hennes nitti bankkonti til en verdi av «flere milliarder pesos». Kinesisk mafia er aktiv i hele regionen og skaper tidvis store problemer for nasjonale og lokale myndigheter. Nå vil Marcos til bunns i uvesenet, og et ukjent antall etniske kinesere står i fare for å bli trukket for retten eller utvist fra landet.

Et mindretall er likevel redd for at presidenten skal brenne alle bruer til Kina, for Asias mektigste land er en realitet og lar seg ikke trylle bort. Også Vietnam er på kant med regimet i Beijing, men satser heller på sitt mykere «bambusdiplomati». I forrige uke debuterte landets nye president og partisjef med å reise til Beijing for å godsnakke med Xi Jinping. Lite konkret kom ut av besøket, men de møttes tross alt, og tonen lot til å være god. Vanlige vietnamesere er imidlertid opptatt av at Kinas territoriale aggresjon opphører.

Les også: Med president Joe Bidens åpenbare geriatri ute av den politiske ligninga ser 1964-modellene Harris og Walz ut som 25-åringer, skriver Lars West Johnsen

I motsetning til Vietnam har Filippinene en forsvarspakt med USA. Blir øyriket angrepet av en fremmed makt, plikter USA å komme det til unnsetning. Det betyr at et stadig mer truende Kina kan utløse en storkrig i Asia. Under president Biden har USAs marine nøyd seg med patruljere Sør-Kinahavet på vanlig måte, men uten å yppe til strid. Nå spør både filippinere og andre om hvor lenge USA kan forholde seg passiv til Kinas fremferd.

I januar neste år forlater Joe Biden Det hvite hus. Hans etterfølger, enten det blir Kamala Harris eller Donald Trump, får Kina-komplekset rett i fanget. Per i dag tyder mye på at Harris vil videreføre Bidens strenge kurs. I sin tale på Demokratenes landsmøte i forrige uke varslet hun en tøff linje overfor «tyranner og diktatorer» av alle avskygninger. Hun nevnte ikke Xi Jinping ved navn, men forsikret at USA, ikke Kina, ville vinne «kampen om det 21. århundre».

Hva Trump vil finne på, er mer i det blå. Nå som før er han opptatt av å demme opp for Kinas økonomiske ekspansjon. Men han har også understreket viktigheten av at USAs allierte tar mer ansvar for sin forsvars- og sikkerhetspolitikk. Som president fra 2017 til 2021 skapte han stor usikkerhet i Europa og Asia om USAs forsvarsvilje. Det blir ikke lett for Filippinene å manøvrere i dette usikre farvannet i tiden fremover. Skjærene er like mange som revene og atollene i Sør-Kinahavet.

Les også: «Mr. Normal» erstatter Stoltenberg: – Én oppgave skiller seg ut (+)

Har du sett denne? Trump feirer RFK-støtten. Men ekspert tror den kan skade ham (+)

Les flere tekster av Torbjørn Færøvik

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen