De siste dagene har det vært foruroligende nyheter: En kvinne ble slått ned på Grønland i Oslo, av tre menn. Hypotesen til politiet er at volden var hatmotivert, fordi gjerningspersonene skal ha trodd at hun var trans. I tillegg ble det nylig kjent at to menn som ble slått ned på Grünerløkka i Oslo under pride-markeringen i juni, antakelig ble utsatt for hatkriminalitet av en kvinne og en mann i 30-årene. Begge er siktet for vold, og den ene for hatytringer.
Dette kommer i tillegg til det opprørende knivangrepet på Tjuvholmen for noen uker siden, der to menn i 20-årene ble angrepet av tenåringer, etter alt å dømme fordi de er homofile.
Rettigheter så fundamentale at de burde være en selvfølge
Bare disse eksemplene viser at skeives rettigheter fortsatt er en kamp om liv og død, selv i vårt eget land. Særlig når vi også har terrorangrepet 25. juni 2022 utenfor London Pub og Per på hjørnet i Oslo under pridemarkeringa, friskt i minne.
Likevel opplever jeg at skeives rettigheter altfor ofte omtales som «identitetspolitikk». Det er ikke alltid like lett å bli klok på hva det skal bety, annet enn at det i alle fall er mindre viktig enn politikk for melk og brød, for lommeboka og alt som kan måles og veies. Det fremstår som en politikk om hvilke ord man bruker, om man inkluderer eller ekskluderer, som et slags offentlig moralpoliti for det å opptre «korrekt» eller «sosial akseptabelt». Jeg antar at det er dét, deler av høyresiden vil kalle «woke».
Det er pussig å være vitne til, samtidig som vi kan lese om disse dagsferske episodene om hvordan kampen for skeive er en kamp for liv, helse og frihet. Det er nok også mange som husker at opptakten til pridemåneden dette året var en kavalkade av tilfeller der regnbueflagg ble påtent, skitnet til og skåret opp – over hele landet.
Vi vet også at det er en markant økning i hatkriminalitet mot skeive i Oslo, bare fra 2022 til 2023 var økningen på nesten 44 prosent. Fra 2021 ble kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk en del av registreringen av hatkriminalitet hos Oslopolitiet, også der ser vi en tydelig økning. Det er vanskelig å slå fast om økningen er reell, eller om det er slik at flere nå tør å si fra om det de har blitt utsatt for. Uansett er det all grunn til å tro at mørketallene er store. For eksempel: Når det er dine nærmeste som står for hatytringene, for volden, trakassering eller fornedrelsene, så er terskelen ofte enda høyere for å si fra.
Samtidig ser vi at det er store forskjeller blant ulike etniske miljøer i Norge i synet på om homofile i det hele tatt er akseptabelt. En FAFO-undersøkelse fra 2022 avslørte i alle fall at «unge med foreldre fra land utenfor Vest-Europa har i gjennomsnitt mindre tolerante holdninger til homofili enn unge fra Vest-Europa». De med lavest aksept for homoseksualitet var i stor grad ungdom med foreldre fra Midtøsten og Afrika, deretter unge med familiebakgrunn fra Balkan.
Selv om hat mot homofile ikke er forbehold enkeltmiljøer eller enkeltreligioner, må vi snakke ærlig om at synet på homofili også er en verdimessig utfordring for integreringen. I noen miljøer et nedsettende syn på skeive helt vanlig. Dette er holdninger som kan bidra til å legitimere hatefulle handlinger, og gjøre det enda vanskeligere å være skeiv. Ikke minst for skeive som selv har bakgrunn fra land i Midtøsten, Afrika eller Balkan-landene.
Det finnes ingen enkle løsninger for å forme folks holdninger. Hva den enkelte mener i sitt hjerte, rår de selv over. Men noen ting vet vi har betydning: Holdningene som lederne i et land forfekter er med på å forme det landet.
Derfor ble jeg bekymret da Europarådets Menneskerettighetskommisær for noen år siden advarte mot at nasjonalistiske politikere i Europa henger ut LHBT-personer i en kamp for såkalt «tradisjonelle familieverdier». Senere har også ILGA Europe, som er en internasjonal NGO for skeives rettigheter, dokumenterer en fremvekst at hatefulle ytringer mot skeive.
På samme måte har det betydning når opinionsdannere og ledere innenfor ulike religiøse miljøer, snakker i favør av skeives rettigheter. Der gikk Den norske kirke foran i forbindelse med bispemøtet for to år siden: «Vi som nå er biskoper i Den norske kirke erkjenner at Bispemøtets uttalte holdninger til og omtale av homofili og homofile opp gjennom årene har påført mange mennesker stor skade og smerte». Tenk om andre religiøse miljøer i Norge hadde klart å erkjenne det samme?
For skeives rettigheter fremover er det viktig at vi starter med erkjennelsen av at dette ikke er en kamp om privilegier, men om rettigheter så fundamentale at det burde være en selvfølge: Retten til å være fri. Til å elske den man vil uten risiko for vold og hat. Til å leve uten å frykte å bli knivstukket en sensommerdag i hovedstaden med kjæresten sin. Det har dessverre vist seg å ikke være en selvfølge, selv hos oss.
