Knivstikking, ran og hatkrim. Mange frykter på sensommeren 2024 at vi er i ferd med å miste hovedstaden vår til kriminelle ungdommer som uten konsekvens kan sette frykt i befolkningen.
På bakkeplan er ikke situasjonen fullt så dramatisk. Jeg føler meg trygg i Oslo. Det gjør barna mine også, og de fleste jeg kjenner. Svogerforskning og sporadiske observasjoner tyder på at besøkende som oftest også trives i byen. Nesten åtte av ti Oslofolk oppga i fjor at de føler seg trygge.
Venstresiden har et problem: Manglende vilje til å peke på at en stor del av volden utføres av unge gutter med minoritetsbakgrunn.
Likevel diskuterer vi ungdomsgjenger som raner barn og unge på høylys dag, og knivstikker skeive på kvelden. Mediene skriver om unge mennesker som blir ranet, truet og banket under fotballfesten Norway Cup.
Vi hadde den samme samtalen i fjor sommer. Er det mediene som blåser opp trusselen fra ungdommer med kniv når det som før ble notiser i papiravisa nå blir store saker på internett, eller bør vi foreldre være bekymret for barna våre når de går ut i byens gater?
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Trolig er begge deler sant – og usant – på samme tid. Oslo er trygg – for det meste. Medienes oppmerksomhet preger folks inntrykk, men dekningen er ikke plukket ut av løse lufta. I det store bildet går kriminaliteten ned. Men det finnes også et annet bilde, som viser at en liten krets gjengangere, mange av dem tenåringer, får lov til å true altfor mange med kniv og vold og ran. Om og om igjen.
De er få, men det er mange nok av dem til at de holder en hel by, eller i alle fall vår offentlige samtale om den, som gissel.
Ifølge politiet er det snakk om 212 ungdommer over hele landet som skaper frykt og ødelegger andres liv og frihet. Og trenden er farlig negativ: Antallet straffbare forhold begått av barn og unge under 18 år i fjor var det høyeste siden 2009, og mer enn en tredjedel av disse forholdene ble begått av barn under 15 år. Ran med unge mistenkte har i år økt med 57 prosent fra samme periode i fjor.
Politiet oppsummerer situasjonen slik: «Det er farlig å si at vi har kontroll, men vi har i hvert fall oversikt». Det er ikke veldig betryggende.
Les også: Aksel Braanen Sterri skriver om løgnen bak handlingsregelen
Politikerne reagerer på politikeres vis. Byrådsleder Eirik Lae Solberg (H) i Oslo har innkalt til krisemøte. Statsminister Jonas Gahr Støre og sosialminister Tonje Brenna (Ap) møter politiet og lover tiltak. Høyresiden går også høyt ut på banen.
Alle er enige om én ting: Vi kan ikke ha det slik at gjengkriminelle ødelegger hovedstaden vår.
Debatten følger vante linjer: Høyresiden vil ha strengere straffer, senket lavalder for fengsling og raskere saksgang. Det kommer også «freske» takter som Unge Høyre-lederens forslag om fotlenke på barn og å frata foreldrene til gjengangere barnetrygden.
Om vi skal være litt snille med utspillet til Unge Høyre leder Ola Svenneby, er det kanskje mest et desperat rop om at vi må gjøre noe med situasjonen. Det er det ikke vanskelig å være enig med ham i.
Venstresiden og regjeringen vil ikke senke den kriminelle lavalderen, men lover ellers harde tak. Når barn under 15 år utfører stadige råere vold, trenger vi «et eller annet» mellom barnevern og kriminalomsorg, ifølge statsminister Støre. En institusjon som holder dem borte fra gatene og gir omsorg og strenge rammer.
Les også: Jo Moen Bredeveien skriver om pøblene som herjer i Englands gater
Ikke overraskende vil en kommentator i en sosialdemokratisk avis være mest enig med venstresidens forslag. Det er umulig å se bort fra klasse, livsmuligheter mangel på fritidstilbud når man snakker om tenåringer som blir vanekriminelle.
Venstresiden har likevel et stort problem i denne debatten: Manglende vilje til å peke på og diskutere at en stor del av volden utføres av unge gutter med minoritetsbakgrunn. Høyresiden har ikke den samme berøringsangsten. Det vinner de trolig debatten på, nærmest på walkover i mange kretser.
Det er et stort trykk der ute i folkedypet som ser sammenhengen veldig godt. Frustrasjonen mot en venstreside – og medier – som «fornekter sannheten», «ser en annen vei», og «ikke vil snakke om det virkelige problemet», er stor blant mange, også folk med hjerte på venstre side.
Politiet, som er nærmest problemet og burde vite hva som gjelder, ramser opp en rekke risikofaktorer som bakgrunn for utviklingen: trangboddhet, arbeidsløshet, kriminelle nettverk som aktivt rekrutterer unge, vold i nære relasjoner, sosiale medier uten voksenkontroll. Men politiet løfter også fram æreskultur som en årsak.
Les også: Slagsmål og selvmål i Oslofotballen
Så redd for å snakke om dette er deler av venstresiden og dens venner at styreleder Marianne Gulli i FRI, Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, anklager Høyre-leder Erna Solberg for å spre islamofobi når Solberg mener vi må se på hvorfor det er lavere aksept for homofili i deler av innvandringsbefolkningen enn i majoriteten.
Det spiller liksom ingen rolle at Solberg kan vise til konkrete tall – FRI-lederen mener det heller er fra kristenkonservative miljøer og nettidsskriftet Subjekt homohatet flommer. Det er en sprek påstand i et land som nettopp har dømt en islamist for grov terror mot det homofile miljøet.
Det er kommet flere gode forslag – i tillegg til en rekke dårlige – denne uka. Men politikerprat vil ikke løse noe. Nå kreves det handling.
Les også: Hvordan havnet vi ute av kronekurs, spør Lars West Johnsen
Vi er et rikt land. Vi kan ikke akseptere at de få plassene i ungdomsfengslene er fulle og at barnevernet ikke kan gi effektivt samfunnsvern, slik politiet oppsummerer situasjonen. Da får vi en situasjon hvor en kjent, ung voldsmann er tilbake i nabolaget sitt to dager etter å ha begått vold og kriminalitet.
Slik blir Oslo mindre trygg for hver dag som går.
Regjeringen lover flere ressurser til politiet og en rekke andre tiltak. Det er bra – men det skulle også bare mangle.
Det er mye som kan gjøres. På lang sikt handler det om alt fra å bygge flere idrettsplasser og bedre fritidstilbud, om integrering og økonomi og bedre kommunikasjon mellom offentlige instanser, og en rekke andre tiltak.
Men her og nå er det helt andre grep som må til. De 212 unge gjengangerne politiet forteller om, kan ikke reddes av bedre fritidstilbud. Politi og barnevern må få de hjemlene og ressursene som kreves. Alternativet er at vi faktisk mister tryggheten i Norges eneste storby.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Les også: Dagsavisen mener: Det siste verden trenger nå er en global finanskrise (+)
Les også: AAP: – Dette er det ingen som forteller deg (+)
