Rasistiske opptøyer i by etter by, og etter hvert regelrette gatekamper mellom rivaliserende gjenger og grupperinger. Forsøk på å tenne på hoteller der asylsøkere er innkvartert. Skadde politimenn og en Labour-regjering som lover å være hard mot de harde og foreslår døgnåpne domstoler for å få straffet de ansvarlige så raskt som mulig.
Vi løser ikke splittelsen ved å late som om helt konkrete problemer ikke finnes.
Etterspillet etter det tragiske attentatet mot en danseskole i Southport i forrige uke, der tre småjenter ble drept og flere barn og voksne ble skadet, kunne omtrent ikke blitt verre. Høyreekstreme miljøer i Storbritannia utnyttet fortvilelsen og raseriet mot den 17 år gamle gjerningsmannen til å sette i gang det som omtales som de verste opptøyene på 13 år. Og verre kan det bli.
Storbritannias ferske statsminister Keir Starmer er tydelig: «Jeg garanterer at dere vil angre på å ha deltatt», sier han til de politisk motiverte bråkmakerne. Han lover harde straffer. Det er trolig helt nødvendig. Og det er trolig på langt nær nok.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Selv om det er vanskelig å få oversikt i kaoset her og nå, er det som utspiller seg i Storbritannia et alvorlig faresignal. Når ytre høyre-grupperinger (og vær ikke i tvil: Det er mange menn med hakekors og andre symboler fra historiens skrekkabinett som har slåss på gatene i helga) og hundrevis av muslimer – under «mottoet» Allahu Akbar – havner i åpent slagsmål på gatene, holder det ikke med trusler om politi og rettsvesen.
Knivangrepet mot danseskolen er en tragedie så vond at det knapt er til å holde ut. Det har også, som ytre høyre mer enn gjerne løfter fram, vært flere voldssituasjoner der minoriteter og innvandrere har vært involvert i Storbritannia i sommer. Det er likevel ingen unnskyldning for det som siden fulgte.
Høyreekstreme miljøer sørget raskt for å spre feilinformasjon om gjerningsmannen bak det fryktelige knivangrepet i Southport. Ryktene om at det dreide seg om en islamist som ankom De britiske øyer som båtflyktning fikk mange til å ta til gata. I et forsøk på å roe gemyttene gikk myndighetene ut med navnet på gjerningsmannen, som viste seg å være født i England av to foreldre fra Rwanda. Han var ingen islamist.
Det hjalp på ingen måte, for kreftene som ville utnytte situasjonen var sluppet løs.
Les også: Noe er galt med verdens skattesystemer, skriver Trine Østereng
I den akutte situasjonen er det ikke særlig mye mer regjeringen kan gjøre enn å love harde straffer og vurdere å sette inn militæret for å skape ro. Men på sikt må det gås grundigere til verks.
Opptøyene er de radikale kreftenes ansvar, på samme vis som 17 år gamle Axel Rudakubana alene bærer ansvaret for å ha knivdrept dansende småjenter. Men den splittelsen som nå vises på gatene i Storbritannia, i byer som Liverpool, Bolton, Rotherham og Belfast, stikker dypere enn som så. I verste fall tyder det vi nå ser på gatene at noe er i ferd med å briste i våre vestlige samfunn.
Det er vanskelig å underslå at innvandring til Europa endrer samfunnene våre. Det er ikke bare enkelt å integrere folk utenfra i et høyteknologisk samfunn med behov for arbeidskraft med relevant kompetanse. Det er heller ingen tvil om at stor innvandring fører til kulturelle gnisninger.
Innvandringen har også bidratt til at frontene er harde i våre nasjonale debatter. På den ene siden har vi krefter som mener at vi må invitere hit mange som lider og at mangfold er positivt, på den andre har vi krefter som vil stenge grensene og mener at spesielt islam er uforenelig med vestlige demokratiske verdier.
De to leirene snakker lite og dårlig med hverandre, for å si det forsiktig.
Les også: Helge Simonnes skriver om den viktige nummer to i amerikansk politikk
I Storbritannia har de aller mest destruktive av disse kreftene nå utnyttet en tragedie til å skape politisk kaos og preget gatene med vold. De får dessverre «hjelp» til å spre sitt budskap om farene med innvandring når muslimske miljøer stiller villig opp og slåss mot dem på gatene.
Mange beskriver nå i sosiale medier en oppgitt følelse av at «det måtte jo skje til slutt». Etter alle oppslagene om vold og frykt i Sverige, Frankrike, England og Tyskland måtte vi komme til dette punktet der muslimer og høyreekstreme slåss åpent mot hverandre, og at mange går amok mot innvandrere og minoriteter. Den følelsen finnes langt utover de ekstreme miljøene som nå slåss på gata.
Det er dette den britiske regjeringen må greie å løse. Det er en oppgave som er langt tøffere enn å straffe bråkmakerne som prøver å så en uoverstigelig splittelse i det britiske samfunnet.
Det er trolig en oppgave som må utføres på bred front. Det er vanlig på ytre høyre side å gjøre narr av venstresidens insistering på trangboddhet og dårlige sosiale kår som forklaring på vold og kriminalitet. En slik klasseanalyse hører like fullt med. Det gjør også diskusjonen om kultur og religion, og våre velferdsstaters tåleevne.
Les også: Nå utkjempes kjønnskampen med boksehansker, skriver Synnøve Vereide Trampe
Det siste er en vond og vanskelig debatt for mange på venstresiden, men det får så være. Vi løser ikke splittelsen ved å late som om helt konkrete problemer ikke finnes.
Dette er ikke utfordringer det britiske samfunnet er alene om. Splittelsen stikker kanskje mindre dypt her hos oss, men de samme konfliktlinjene finnes. Det gjør også viljen til å dyrke tendensene til splittdannelse som vi nå ser utfolde seg i britiske gater.
På Twitter / X skrev tidligere Frp-spinndoktor, nå journalist i document.no Espen Teigen, følgende over et bilde av en demonstrasjon organisert av den britiske fascisten Tommy Robinson: «Wow! For et folkehav i London. Britene har fått nok».
Teigen har kanskje rett i at mange briter «har fått nok». Det er likevel ikke vanskelig å lese et innslag av skrekkblandet fryd inn i reaksjonen på hva den voldsdømte Robinson får til. Og Teigen er ikke alene om å skjerpe tonen i sosiale medier. Det lover ikke godt for hva vi kan ha i vente her hjemme.
Les også: Led meg gjerne inn i fristelse, men fri meg fra fellesferien
Les også: Familien Rooths mesterverk (+)
