Donald Trumps valgkamp fikk bokstavelig talt en ny pangstart i Pennsylvania. Entusiasmen nådde sin høydare da han to dager senere ble formelt valgt til republikanernes presidentkandidat. Tilbake stod «Sleepy Joe» som et stadig tristere skue. Til slutt måtte han parkeres.
Det demokratiske partiet samlet rekkene i rekordfart. Drøyt 100 dager før valgdagen kom innbytteren Kamala Harris på banen, og nå har visepresident sikret seg støtte fra nok delegater til å bli Demokratenes presidentkandidat. Dollarsedlene ruller inn. Demokratene jubler. Begeistringen for Harris er tilsynelatende enorm.
Ikke at de har noe valg, Demokratene. Flere meningsmålinger pekte på Harris som deres beste kort mot Trump. Det demokratiske partiet kunne ha kjørt en åpen nominasjonsprosess, hvor flere kandidater fikk mulighet til å kjempe om kandidaturet. Det gjorde de ikke. En ny nominasjonsprosess ville betydd maktkamp og splittelse for åpen scene. Farlig tett opp mot valget. Flere peker dessuten på at det ikke ville sett bra ut dersom Kamala Harris, som minoritetskvinne, ble skjøvet til side. For et parti som vil vinne makta, er alt dette avgjørende.
Det var ikke grasrota som skapte presidentkandidaten Harris
Dessverre, for fraværet av en åpen og demokratisk prosess svekker legitimiteten til både Harris og systemet. Bak kandidaturet til Biden stod 14 millioner stemmer fra primærvalget. På Demokratenes landsmøte i august er det i skrivende stund ventet at drøyt 2900 av 3932 delegater vil stemme på Harris, ifølge en opptelling hos NBC News.
Det var med andre ord ikke grasrota som skapte presidentkandidaten Harris. Hun ble ikke valgt, men utvalgt. Av partiets strateger og toppolitikere. Og før det igjen ble hun utpekt av Biden og en rekke toneangivende Demokrater. Selv Nancy Pelosi, tidligere leder for Representantenes hus i Kongressen, ga sin støtte til Harris. Til tross for at hun bare noen dager tidligere sa til New York Times at hun ønsket en åpen nominasjonsprosess, fremfor at stafettpinnen skulle gis direkte til visepresidenten.
Les også: Kan Harris slå Trump? USAs «spåmann» røper svaret (+)
Det er i grunn fascinerende at mediene i så liten grad problematiserer utvelgelsen av Demokratenes nye presidentkandidat. I stedet hylles Harris med stor vekt på at hun er kvinne, minoritet og ikke-Trump. Tvilsomme midler aksepteres for å hellige målet om å holde trumpismen unna Det hvite hus. Og kanskje burde det ikke overraske. En kritikk mot Demokratenes prosess kan i verste mening tolkes som en motstand mot Harris, eller enda verre, en støtte til Trump.
Etter attentatet mot Trump skrev Espen Goffeng i Minerva: «Hadde denne situasjonen vært omvendt, så ville medier som CNN, MSNBC, New York Times og Washington Post kjørt hardt og endeløst på hva republikanernes hatprat har ført til». Det frister å si det samme om den kommende utvelgelsen av Harris. Hvordan ville pressen reagert dersom republikanerne i utgangspunktet hadde stilt med en annen presidentkandidat – som de byttet ut med Trump i siste øyeblikk?
Til syvende og sist blir det opp til folket, velgerne, tirsdag 5. november. Valgmulighetene er likevel svært begrensede. Harris har i praksis bare én motkandidat, og for majoriteten av Demokratene er det uaktuelt å stemme på ham. Dermed vil dette valget føye seg inn i rekken av valg hvor mange stemmer mot noen, heller enn for noen.
Les kommentaren: Har landet behov for flere arbeidsplasser? skriver Kjell Werner.
Ville Harris blitt Demokratenes presidentkandidat, dersom Biden aldri hadde tatt gjenvalg? Det er vanskelig å si, men det gikk ganske dårlig da Harris prøvde å bli presidentkandidat før 2020-valget. Som visepresident har hun vært upopulær og kritisert for håndteringen av grensekontrollen mellom USA og Mexico.
Harris er ingen Obama, som flere sier det. Hun fremstår likevel dyktig på sine felt, og selv Trump har donert penger til Harris: 6000 dollar, i forbindelse med kampanjen hennes for å bli justisminister i California, i 2011 og 2013.
Harris’ engasjement i abortsaken regnes som et sterkt kort, og hun omtales av flere som en dyktig debattant. Med bakgrunnen som aktor er hun godt egnet til å konfrontere Trumps løgner på løpende bånd, noe Joe Biden ble kritisert for å ikke mestre. Men det forutsetter at Trump faktisk stiller i debattene. Denne uka gikk han ut og krevde at en debatt mellom presidentkandidatene må flyttes til Fox News.
Les også: Hevder Trump kan veltes av «Harris-bølgen»: – Hun må være nådeløs
Å vinne debatter er dessuten ikke ensbetydende med å vinne valget. «Det var stor enighet om at Clinton vant de debattene. Problemet var at det spilte ingen rolle», sier USA-kjenner Sigrid Rege Gårdsvoll til VG om valget i 2016.
I mediene florerer meningsmålinger som viser at det er «svært jevnt» mellom Harris og Trump. Derfor er det, også i denne sammenhengen, verdt å nevne Hillary Clinton: I 2020 fikk hun flest stemmer (nesten 2,9 millioner flere enn Trump), men hun tapte likevel valget. Det nytter ikke å vinne majoriteten hvis man taper valgmannskollegiet.
Nasjonale målinger kan altså spille oss et puss. De som i realiteten avgjør valget, er velgerne i de viktige vippestatene. Ikke minst gjelder dette i «rustbeltet» med Pennsylvania, Michigan og Wisconsin. På betting-listene gjør Trump det soleklart bedre enn Harris.
«Hvor vanskelig kan det være å finne to dyktige kandidater – i et land med drøyt 330 millioner innbyggere?» spør mange seg. Svaret er enkelt: Det er dyrt å drive valgkamp i USA. Veldig dyrt. Med mindre du har penger selv, er du dønn avhengig av rike amerikanske onkler. Bidens valg om å tre til side var selvsagt ikke upåvirket av donorene som trakk seg. Harris oppga også økonomi som en viktig grunn til at hun trakk seg fra det forrige nominasjonsvalget.
At et politisk valg er så betinget av dollar fra donorer, er en svakhet i det amerikanske demokratiet. Det samme er politiseringen av mediene. Politiseringen av universitetene. Og ikke minst: politiseringen av den føderale høyesteretten.
Kampen om å bli USAs 47. president står nå mellom aktoren versus forbryteren. Det snakkes om Trumps løgner og Harris latter. Trumps kriminelle rulleblad – og om Harris og kokosnøtter, av alle ting. Harris innseiling fra sidelinjen er et friskt pust i valgkamp som gikk på tomgang. Det er en fattig trøst.
Ville jeg stemt på henne, dersom jeg var amerikansk statsborger? Absolutt. Men jeg ville ikke gått til stemmeurnen med entusiasme. Valget står tross alt mellom en mann med et antidemokratisk lynne – og en kvinne som fikk kandidaturet uten en demokratisk prosess. Dersom Harris vinner, kan hun le hele veien til Det hvite hus.