Kommentar

OL spiller fredskortet. Nå trengs det

Idrettsutøvere vil ha fred i verden. Kan et OL midt i krigsgalskapen løse noe som helst?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

PARIS (Dagsavisen): Palestina vil ha Israel kastet ut av OL. Det skjer ikke. Israel har allerede spilt sin første fotballkamp. Paven ber om olympisk våpenhvile. Det er det ikke mange som tror på. OL åpner med en original åpningsseremoni på hovedstadens omstridte og elskede elv, Seinen, fredag kveld. Er det trygt å møte opp der? Det er mildt sagt spenning i lufta før verdens største idrettsarrangement rulles i gang.

Vi befinner oss i OL-landsbyen i Paris, et FN av idrettsutøvere fra alle verdensdeler som denne uka samlet seg rundt budskapet Give peace a chance. Det har vi hørt før. Vladimir Putin sto selv under åpningsseremonien av vinter-OL i Beijing for to år siden og hørte fredslåten til John Lennon, Imagine fylle stadion. Hva tenkte han da?

Hyklersk og rått, selvfølgelig. Så kom angrepet på Ukraina, akkurat som annekteringen av Krim-halvøya rett etter at OL i Sotsji var avsluttet i 2014. Olympiske leker, fredsbevegelsen, krig og galskap hører åpenbart sammen. Men vi aner en annerledes stemning, et annet alvor når vi nå vandrer blant alle de smilende utøverne i landsbyen der de fleste faktisk bor de neste to ukene, noen langpasninger fra byens sportslige storstue, Stade de France.

Les også: Her er hele OL-programmet, dag for dag

Over 200 nasjoner har flyttet inn i de 82 boligblokkene som skal huse over 14.000 utøvere. IOC-president Thomas Bach har vært på besøk og hilst på israelske, palestinske og ukrainske utøvere. Såkalte nøytrale utøvere fra Russland og Belarus er også her. Og IOCs eget flyktninglag har også flyttet inn. Her skal de i teorien vandre rundt i de samme fellesområdene og glede seg over deres felles interesse: Idretten.

Frankrikes president Emmanuel Macron på besøk i OL-landsbyen i Paris denne uka.

Det høres jo vakkert ut. Den olympiske bevegelse har ønsket å være en fredsaktør fra dens opprinnelse. Det var her i Paris ideen om de moderne olympiske leker ble satt ut i praksis da franskmannen Pierre Coubertin og hans likesinnede dannet IOC i 1894. To år senere ble det første sommer-OL arrangert i Aten, før Paris var vertskap både i 1900 og 1924. Coubertin så på den voksende idretten som et verktøy for oppdragelse, harmoni og internasjonal forbrødring på tvers av land og kontinenter. Det fremstår som en mildt sagt ideell målsetning også i 2024.

Frankrikes president Emmanuel Macron håper oppriktig at OL i hjemlandet hans i hvert fall kan gi et pusterom fra galskapen i land nær oss. Han har selv vært i Moskva og prøvd å få i gang en dialog med Vladimir Putin. Det har han gitt opp. IOC-president Thomas Bach ønsker å ha alle verdens statsledere på laget. Det går ikke lenger. Men kan organisasjonen han leder bidra med noe som helst?

Flyktninglaget er et godt konsept, det gir nye muligheter til utøvere som står på bar bakke. Her snakkes det ikke om medaljesjanser i de 329 (!) øvelsene det skal konkurreres i. For noen er det fortsatt viktigere å delta enn å vinne. Det synes på mange av dem som svinser rundt i fargerike drakter i OL-landsbyen.

Masomah Ali Zada, leder av flyktningelaget i OL, snakket ikke om medaljefangst da hun sto på talerstolen tirsdag.


OL-landsbyen ligger langs Seinen og byen er bevoktet av politi og forsvar. Den er i praksis en festning. München-massakren fra 1972 er OL-historiens dystre bunnpunkt. The show must go on, ble den kjente konklusjonen fra den daværende IOC-presidenten Avery Brundage da det ble diskutert om lekene skulle avlyses. I Paris blir det olympiske leker de neste to ukene, store deler av byen er sperret av, også norske politistyrker bidrar til den massive sikkerhetsdugnaden dette prosjektet er blitt.

Fredag kveld skal utøverne puttes i hundre båter og sendes ut på Seinen i en åpningsseremoni som også vil ha fred som sitt fremste budskap. Det vil bli vakkert, naivt, pompøst og prektig på samme tid, akkurat slik den olympiske bevegelse anno 2024 fremstår. Men kan den gi verden et pust av håp, er det positivt. Det trengs nå.

Les også: Her er Norges tolv største vinnersjanser

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen