Fotball er et merkelig og vidunderlig spill der 22 kvinner eller menn jager etter en ball i 90 minutter, lite skjer – og til slutt vinner tyskerne. Men en sjelden gang inntreffer det fantastiske at akkurat ditt lag vinner, kanskje etter et ufortjent mål på overtid som får blodet til å bruse og voksne mennesker til å gråte.
Helt til VAR, den assisterende videodommeren, griper inn og annullerer målet og euforien. For var det ikke mulig å finne en hånd som berørte ballen 18 sekunder før ballen gikk i mål?
Av egen, bitter erfaring kan jeg slå fast at eksponering for VAR gjerne gjør noe med forholdet til fenomenet.
Vi har kranglet mye om VAR i sommer, i forbindelse med fotball-EM. Frontene er tydelige og skjerpede: Vi som misliker VAR mener den nesten autistiske, retthaverske regelryttertilnærmingen er i ferd med å ødelegge spillet. Andre mener rettferdighet og bedre dømming trumfer øyeblikkets magi, og at vi må tåle vente på avgjørelser til streker er trukket og situasjoner finstudert.
Siste ord er likevel på ingen måte sagt. Vi kommer til å krangle mye mer om VAR i norsk fotball – trolig helt til vi blir kvitt videodømmingen. Det kan faktisk skje raskere enn mange synes å tro.
Det som skjedde på Lerkendal stadion i Trondheim søndag kveld så nemlig for meg ut som begynnelsen på slutten for VAR i Norge. Supportere fra både Lillestrøm og Rosenborg kastet tennisballer og fiskekaker inn på banen i protest mot VAR. Fotballforbundet har bestemt seg for å sette hardt mot hardt mot supporternes protester mot VAR, og gikk til det drastiske skrittet å avbryte kampen.
Les kommentar fra Reidar Sollie: Fotballen ble stoppet. Nå må demokratiet fungere (+)
I løpet av mer enn 35 år på norske fotballtribuner har jeg sett mye rart, men noe lignende har vi knapt sett før. Det er trolig best å venne seg til situasjonen først som sist, for lignende scener vil nok utspille seg også på andre arenaer framover. Trolig enda mer ettersom NFF tydeligvis har bestemt seg for å være hard mot de harde.
Det som skjedde i Trondheim søndag var en foreløpig topp – eller bunn, alt ettersom hvor man står i spørsmålet om VAR. Et flertall av de organiserte supporterne har for lenge siden fått nok av VAR, og demonstrerer sin misnøye med sanger, bannere, tomme tribuneseksjoner – og ved å kaste tennisballer inn på banen. Brann-supportere har sågar kjørt en radiostyrt bil inn på banen for å få oppmerksomhet om temaet.
Les også: Kristne amerikanere har fått nok et bevis for at Donald Trump er Guds utvalgte
Det er sivil ulydighet, og det setter ingen i fare. Lillestrøm-fansen kastet riktignok røykbomber på Lerkendal, men sørget for å gjøre det der ingen spillere befant seg.
Til dette svarer fotballens ledere at slike aksjoner er «ødeleggende» og «uansvarlige». Ifølge fotballpresident Lise Klaveness må forbundet reagere sterkt på at fansen kaster tennisballer inn på banen fordi «det skaper uro for forutsigbarheten til spillerne, trenerne og dommerne». Hun mener også det er «respektløst» av supportergrupperingene å ta saken i egne hender på denne måten.
Fotballens ledere maner heller til å bruke «andre kanaler». Om ikke fotballens høye kvinner og menn har fått det med seg, kan jeg benytte anledningen til å fortelle dere følgende: Alle kanaler er i bruk. Norske fotballsupportere organiserer seg som aldri før for å påvirke sine respektive klubber til å gå imot VAR på årsmøtene neste år. Det vil overraske stort om de ikke vinner fram i et flertall av klubbene.
Det vil i så fall tvinge norske fotballederne til å slutte med repeteringen av mantraet «bare 10 av 32 klubber i Norge har fattet vedtak om å si nei til VAR», og at motstanderne av VAR må ty til demokratiske kanaler for å vinne fram.
Følelsen i supportermiljøene er nemlig at VAR ble sneket inn bakveien, utenfor demokratiske kanaler. Det er ikke en helt uriktig oppfatning, for å si det forsiktig. Fotballtinget, fotballens øverste demokratiske organ, har aldri sagt ja til VAR, for eksempel. Spørsmålet ble heller aldri behandlet av medlemmene i klubbene før innføringen.
Det stemmer rent faktuelt at et flertall av toppklubbene i Norge ikke – ennå – har tatt aktivt stilling mot VAR, men det er likevel en tom påstand, av flere grunner. Den første er selvsagt at denne drastiske endringen av spillet ble innført uten at medlemmene i klubbene fikk uttale seg om saken – og uten at noen helt kan gjøre rede for hvor og hvordan vedtaket ble fattet. For det andre: VAR brukes bare i Eliteserien, der 16 av de 32 toppklubbene som har stemmerett i saken spiller. I OBOS-ligaen, der de 16 andre befinner seg, finnes ikke VAR.
Av egen, bitter erfaring som Rosenborg-supporter kan jeg slå fast at eksponering for VAR gjerne gjør noe med forholdet til fenomenet.
Så er det også slik at det er forskjell på vedtak og vedtak. I Trondheim og Bergen, byer med klubber med sterke medlemstradisjoner, stemte flere hundre medlemmer nei til VAR i vår. Det samme skjedde i Bodø. I Kristiansund, Molde og Viking møtte det opp mindre enn hundre medlemmer til sammen.
I klartekst: I klubber der medlemmene engasjerte seg, er flertallet mot VAR overveldende. De høye herrer og deres tilhengere i mediene «glemmer» gjerne dette aspektet når de dytter medlemsdemokratiet foran seg i kampen for å bevare VAR.
Personlig er jeg motstander av VAR. Det er lov å se annerledes på saken, selvsagt. Men jeg mener at VAR gjør fotball mindre engasjerende, både når jeg ser kamp på TV og – i enda større grad – på stadion.
Jeg har sett Rosenborg score mål på Nadderud – bare for å se målet bli fjernet, nullet ut, tatt ut av historien, tre minutter senere. Uten forklaring. Ikke et ord fra speaker til oss som betaler for dette. Jeg har jublet over en nokså sen Rosenborg-scoring mot Kristiansund på Lerkendal, og sett lagene stille seg opp for avspark – bare for at dommeren så, på grunn av VAR, bestemmer seg for å annullere målet. Igjen: Ingen forklaring, bare spolerte følelser og keepers ball.
Les også: Magnus Forsberg er skeptisk til aldrende stjerner – i politikken som i fotballen
Jeg skal ikke påstå at VAR tok feil i de to aktuelle situasjonene. Jeg er helt sikker på at begge er med på NFFs skryteliste over «korrekte VAR-avgjørelser» som dommersjefen i forbundet gjerne vifter med når kritikken kommer. Jeg er like sikker på at de begge er med på min liste over raserte fotballopplevelser.
Dette gjør noe med min fotballglede. Jeg ser det samme skje med alle jeg kjenner som virkelig bruker tid og krefter på norsk fotball. Vi mister interessen, gradvis.
Men nå er vi kanskje snart kvitt hele greia, når det på vårparten neste år, etter at alle klubbene har avholdt sine årsmøter, etter alle solemerker vil være flertall for å fjerne VAR i norsk fotball. Det vil være en voldsom seier for grasrota – og et tilsvarende nederlag for fotballtoppene.
Nå har begge sider vist kortene sine. Ved å aktivt bidra til å stanse søndagens kamp på Lerkendal kan supporterne ha overspilt hånda si, og risikerer å miste støtte. Men også NFF tar i bruk saftige maktmidler når de avlyser kampen på grunn av noen hundre tennisballer på banen.
Hvis fotballpresidenten, dommersjefen og de andre koryfeene tror de kan vinne ved å erklære åpen krig mot store deler av kundemassen sin, er jeg nokså trygg på at de forregner seg.
Det vil være synd for norsk fotball om fotballpresident Lise Klaveness binder seg til VAR-masta og går ned med skipet. Akkurat nå ser det ut til at det er i ferd med å skje.
Les også: Skjermkamp er klassekamp, skriver Synnøve Vereide Trampe
