Hvis du ikke har hørt eller sett norske Karpes Asia-eventyr enda, så klikk inn på YouTube og gjør det nå.
«Piya Piya Calling» er et samarbeidsprosjekt mellom Chirag Rashmikant Patel og Magdi Ytreeide Abdelmaguid i Karpe, musikkprogrammet Coke Studio Pakistan, den norske dansegruppen Quick Style, pakistanske Kaifi Khalil og norsk-iranske Amanda Delara. Språk flyter i hverandre helt umerkelig: det synges på gujarati, norsk, engelsk, arabisk, urdu, persisk og balutsji. Det betyr fem språk jeg ikke forstår, likevel kjennes det som om jeg forstår alt. For unge med minoritetsbakgrunn, eller migrantbakgrunn, som vokser opp i og beveger seg mellom med mange kulturer, er dette sammensuriet av språk noe de alltid har kjent til. Plutselig gikk den private erfaringen mainstream og ble en hit. Det er ikke første gang Karpe klarer dette.
I en allerede klassisk tekst, «Karpe setter melodi til migrantens melankoli» skrev Klassekampens Yohan Shanmugaratnam i 2022:
«Vi var barn da resten av Norge lo av sketsjer der det eneste poenget var at folk snakket som foreldrene våre gjorde. Nå holder Norge kjeft og lytter til Chirag når han synger med aksenten til moren.»
Kanskje fordi Karpes særegne form for nostalgi, en slags lost-algi, minner noen av oss voksne på hva vi tapte?
In a world of chaos, Karpe bring people together in peace, er det en som skriver på YouTube, under «Piya Piya Calling». Tusenvis av andre skriver varianter av det samme, flere enn 10 millioner har sett på, og selv om prosjektet treffer diasporaen ekstra hardt, treffer det også mange, mange andre av oss.
Hvorfor gjør det det?
På den samme jordkloden nytale og dobbeltale for tiden har høy politisk aksjekurs, trenger vi noen som i klartale viser oss hva vi mennesker kan være hvis vi vil
Kanskje fordi Karpes særegne form for nostalgi, en slags lost-algi, minner noen av oss voksne på hva vi tapte? Der vi gjennom 80-tallets anti-apartheidkamper, 90-tallets kamp for representasjon og 2000-tallets strøm av ulike av minoritetsstemmer som krevde en plass ved bordet, ikke hadde fantasi til å forestille oss backlashet som kom: Islam-hatet som etter 11. september, eller at ytre høyre skulle vokse etter 22. juli, og at innvandrere og ikke nyliberal kapitalisme skulle få skylden for alt som gikk galt i Europa. Karpes transnasjonale prosjekt er både en påminnelse om det vi tapte og det vi må fortsette kjempe for. Og mot.
Karpes transnasjonale prosjekt er både en påminnelse om det vi tapte og det vi må fortsette kjempe for. Og mot.
På den samme jordkloden der nytale og dobbelttale for tiden har høy politisk aksjekurs, trenger vi noen som i klartale viser oss hva vi mennesker kan være hvis vi vil. På Instagram skriver Magdi at han ikke har klart å skrive en eneste låt siden september i fjor. Gaza er et veiskille, på mange vis, for mange av oss. Likevel er det samme Magdi som også gir oss håp. Denne tvetydigheten er verden i dag og veivalg i livet hver og en kan ta.
Kanskje er det sånn kulturkommentator Mariken Laustad skrev om «Piya Piya Calling»:
«(...) Coke Studio lykkes i ei tid Europa ikke engang klarer å avvikle verken Eurovision eller fotball-EM uten at de kulturelle og politiske konfliktene vi strever med pipler opp som verk fra et betent sår: begge organisasjonene – og pengesystemene bak dem – er for lengst avslørt som pill råtne.»
Les også: Uassisterte hjemmefødsler er visst i vinden. Det kan gå galt. Skikkelig galt, skriver Synnøve Vereide Trampe
Ahmed Fawad Ashraf, debattredaktør, Avisa Oslo og Oslodebatten skriver om Karpe:
En insistering på at fortid, nåtid og fremtid er brikker som kan settes sammen i et puslespill – men – som også kan tas fra hverandre til en og en individuelle del dersom man vil det.
Sånne bilder over oss mennesker og verdenen vår finner gjenklang i den nye boken «Historie for fremtiden. Inspirasjon fra fortiden for å løse vår tids utfordringer» av Roman Krznaric, som jeg tilfeldigvis leste helt samtidig som jeg hørte Karpe – igjen og igjen. Musikk og bok ble også brikker som passet sammen.
I boken vil Krznaric vise oss at menneskenes historie «er en felles gullgruve for menneskehetens fremtid», der stikkordet er «felles». Historiske eksempler kan hentes fra alle deler av jorden, til alle tider og brukes av oss alle i dag. Menneskenes fortid er kollektiv mener Krznaric, og plukker eksempler på vellykkede samfunn verden over han mener alle kan lære noe av, på tross av at moderne utfordringer handler om for eksempel sosiale medier, genetikk, ulikhet, klima, kunstig intelligens – eller innvandring og toleranse.
Menneskenes fortid er kollektiv
Boken er et tappert forsøk på å gi redskaper fra fortiden for en annen verden i fremtiden, da også Krznaric virker nokså oppgitt over tingenes tilstand. Han ser jo det samme som alle andre: En verden som ikke evner å rive seg løs fra politiske systemer som øker alt fra økonomisk ulikhet til miljøproblemer, og der ytre høyres intoleranse sammen med sosiale mediers inferno av (des-) informasjon kan lage perfekte stormer av små eller store kriser, gang på gang.
Dagsavisen mener: En utvidelse av bruksmuligheter for elsykler i Oslo bør få rødt lys
Også Krznaric lever mellom to land, slik Karpe beskriver. Faren til Krznaric overlevde traumer under andre verdenskrig i Polen før han flyktet til Australia som 18-åring, der han som fem-språklig matematiker og musiker i noen jobbet som rengjører og bodde i bølgeblikkskur sammen med andre flyktninger fra Europa. Krznaric skriver om hvordan stemoren hans, som flyktet fra bomberegn i Italia under den samme krigen, mente at mange av samtidens konflikter hadde røtter langt bak i tid, og at vi er nødt til å forstå dem skal vi løse dem.
«Vi er en art som flytter på oss», rastløshet ligger i vår natur, enten det er fritt valg eller tvang
Men, understreker Krznaric, dette må gjøres ryddig og ærlig og ikke romantiserende, eller ved å gi oss hen til populistiske politikere på ytre høyre som bruker myter og imaginære fortellinger fra fortiden i sine fortellinger om såkalt nasjonal renhet. Vi skal heller ikke skjønnmale fortiden, men vi skal ha den med oss.
«Vi er en art som flytter på oss», rastløshet ligger i vår natur, enten det er fritt valg eller tvang, mener Krznaric, og skriver: «Migrasjonens historie ligger i oss alle, også de som ikke er klar over det eller ikke vil vite det.» Det finnes ikke noe oss og dem hvis vi går langt nok tilbake. Det er sant. Også jeg er etterkommer etter arbeidsinnvandrere. Min mormor, født i Oslo, fortalte meg en gang at da hun begynte på Tøyen skole i 1931 kunne hun ikke et ord norsk. Det er bare å ta en DNA-test, og sannsynligheten for at du spriker i alle retninger, langt utover nasjonale grenser og verdensdeler, er større enn det motsatte.
Karpe sprenger grenser som aldri skulle vært der. Det er grenseløst viktig.
