I kampen for likestilling samlet kvinner seg mot en felles fiende: Patriarkatet. Ved å kjempe ned strukturer som la bånd på kvinnen, skulle hun endelig få nyte et liv i frihet. I dag står ikke den store frihetskampen mellom kvinner og menn. Den står i høyeste grad mellom kvinner – og kvinner.
Debatten som raser tar utgangspunkt i den såkalte «trad wife»-trenden. Det handler om glorifiserte husmødre som er hjemme på livstid, og som tjener rått på å eksponere seg på sosiale medier. Denne ytterkanten utgjør en smal motreaksjon mot feminismen. I det store bildet er den derfor ikke så viktig.
Kanskje er det sånn at søsterskapet verdsetter likhet høyere enn frihet?
Kan det likevel tenkes at det finnes en mer moderat – kanskje til og med legitim – motreaksjon mot den etablerte definisjonen av likestilling? Som en del kvinner faktisk kjenner på?
I dag består den norske kjernefamilien av fem medlemmer: Mor, far, to barn – og velferdsstaten. Det forventes at begge foreldre jobber fulltid, og som konsekvens har familielivet blitt delvis institusjonalisert. De gamle sendes på gamlehjem, og barn som knapt har fylt ett år sendes i barnehagen. Denne normen står sterkt i Norge. Kanskje for sterkt.
Det skrives bøker med titler som «jobb mindre, lev mer», men vi har ikke tid til å lese dem. Sånne bøker sparer du til den dagen er sykemeldt av utbrenthet. Alle snakker om hamsterhjulet, men nesten ingen hopper ut av det. Det er nærmest skamfullt å si rett ut at man ønsker mer fritid og familietid – i hvert fall som kvinne. Da er det enklere å pakke inn budskapet med buzzwords og konsepter som «slow living», «soft girls» og «quiet quitting», eller å ta til orde for sekstimersdagen. Som om ikke også dette bunner i et ønske om mer tid til livet utenfor jobben.
«Jeg ønsker å få barn fordi jeg har lyst til å være sammen med barnet som jeg har skapt. Da hjelper det ikke med billigere barnehage og SFO», sa en kvinne i Politisk kvarter 30. mai.
Hun har unektelig et poeng, og kanskje er det nettopp derfor feminismens portvoktere steiler?
I Politisk kvarter svarte Tonje Brenna med at «vi trenger at norske damer jobber, og i enda større grad enn de gjør i dag». Når hun sier dette, handler det ikke først og fremst om likestilling. Det handler om samfunnsøkonomi og om arbeidslinja. Denne bekymringen er legitim, for velferdsstaten ville kollapse dersom mange kvinner forlot arbeidslivet.
Les også: Akademikerne pakker det ikke inn i luftige teorier: Det er ren og skjær egoisme, skriver Lars West Johnsen
Lite tyder på at vi er på vei dit. Selv om et knippe influencere romantiserer husmorrollen, oppgir bare tre prosent av norske kvinner at de er hjemmearbeidende. Skyggeboksing mot såkalte «trad wifes» sporer oss dermed bort fra en langt viktigere debatt: Den som handler om likestilling – og frihet – for den jevne kvinne. For det finnes mange nyanser mellom livet som permanent hjemmeværende, og livet som dedikeres til karrieren. Halvparten av norske mødre tar ut ulønnet permisjon. Noen fordi de venter på barnehageplass, men langt fra alle: Det store flertallet sier at de ønsker at barnet skal være lenger hjemme, og å amme lenger, ifølge Nav.
Til enhver tid jobber hver tredje kvinne i Norge deltid, og ifølge SSB gjør 85 prosent dette frivillig. Likevel sier mange, også fra øverste hold, at deltidsarbeid er noe som «rammer» kvinnene – som om de var viljeløse ofre for patriarkatet. En slik umyndiggjøring av kvinner hører ikke hjemme noe sted.
Hva med samfunnsøkonomien? Ville ikke den lide dersom flere kvinner – eller menn – velger å jobbe mindre? Jo. Men stadig synkende fødselstall er også dårlig nytt for samfunnsøkonomien. Det er allerede mange som mener at det «ikke lønner seg» å få barn. Hvis du i tillegg skal bli sosialt fordømt for å jobbe redusert i småbarnsperioden, er det desto mindre fristende å presse ut en unge til.
«Where you stand depends on where you sit», sa den amerikanske byråkraten Rufus Miles på slutten av 40-tallet. Budskapet er enkelt, men viktig: Din egen posisjon er alltid med på å farge synspunktene dine. For karrierekvinnen er det trøblete hvis det fester seg et bilde av at kvinner ønsker å jobbe mindre enn menn. Satt på spissen: Kvinnene som velger kjønnstradisjonelt svikter feminismen og saboterer hele likestillingsprosjektet. Dessuten begrunner mange valget om å være mer hjemme med at de «ønsker det beste for barna sine». Dette klinger ikke pent i ørene til kvinnene som sender kidsa i barnehagen ved første mulighet.
Les også: Pride er veldig flott, men i år er jeg allerede sliten, skriver Magnus Forsberg
Dermed blir veien kort til å stigmatisere kvinnen som prioriterer kids over karriere. Hun formanes til å komme seg tilbake til jobb, slik at hun kan bidra til samfunnet, og hvis hun ikke gjør det, så har hun dårlig arbeidsmoral.
Men så var det dette med frihet, da. Skulle ikke likestillingen nettopp frigjøre kvinnen fra trange roller og rigide forventninger? Målet var vel aldri at vi alle skulle bli helt like, eller velge likt? Vel. Da stadig flere kvinner inntok arbeidsmarkedet fra 70-tallet, fikk mange pepper for å prioritere jobben over hjemmet og barna. I dag har det moralske tidevannet snudd: nå er det husmødrene som får gjennomgå.
Kanskje er det sånn at søsterskapet verdsetter likhet høyere enn frihet? Da er det greit å minne om det følgende: Når noen velger annerledes enn deg, eller meg, så er ikke dette nødvendigvis et angrep mot ditt eller mitt valg. Vi kommer aldri til å få en samstemt definisjon av hva «frihet» er for den enkelte. Det som er frihet for deg, kan være fengsel for andre.
Hva så med økonomisk frihet? Kvinners mulighet til å forsørge seg selv var en forutsetning for kvinnefrigjøringen. Faren for å bli økonomisk avhengig av partneren sin er derfor en viktig innvending. «Hjemmeværende kvinner risikerer å vaske seg inn i et hjørne. Og i det hjørnet kan kvinnefella gi dem en skikkelig smekk», skrev jeg om «trad wife»-trenden for et år siden. Penger er også frihet. Derfor må både kvinner og menn ta ansvar for egen økonomi. Den som velger å være mer hjemme burde definitivt få på plass en rettferdig (og juridisk bindende) avtale med partneren sin. Jeg har selv en slik avtale med min mann, siden han har valgt å være lenger hjemme med barnet vårt.
Poenget er at nettopp dette er mulig. Dermed gjenstår spørsmålet: hvorfor ikke – hvis du vil?
Forresten. Har du lagt merke til at debatten om «trad wifes» ikke er ledsaget av menn som forteller kvinner hvordan de skal leve livene sine? I dag, som på 70-tallet, finnes det kvinner med sterke meninger om hvordan andre kvinner bør leve livene sine. Det frister nesten å spørre om det ikke er matriarkatet som trer fram.
Les kommentar: Likestillingsboblen har sprukket
Les kommentar: Gutta-debatten har brutt glasstaket
Les kommentar: Kjønnskamp i blinde
