Landet er i streik, på gatehjørner står det folk i gule vester, og i disse dager trapper Akademikerne og Unio opp innsatsen mot arbeidsgiverne i staten. Så langt, så bra. Det er sånn det skal og må være.
Spinnet om hva det faktisk streikes om, har nådd langt inn i de kritiske redaksjonene. Som hos NRK, som meldte at det «ikke er kroner og øre som har skapt konflikten». Den skal visst handle om prinsipper, om retten for en gruppe til å ha sin egen avtale med staten.
Selvsagt handler det om lommeboka. Men årets streik handler ikke reelt sett om en kamp mot sjefen: Det er kamp mellom de menig ansatte − arbeiderne, om du vil. Akkurat slik direktører de siste 150 årene, gjennom hele arbeiderbevegelsens historie, har drømt om, og som Erna Solberg i 2016 institusjonaliserte med å tillate to tariffavtaler i staten.
Sett de ansatte opp mot hverandre. Splitt og hersk. La dem slåss seg i mellom om hvem som skal ha størst kakestykke – istedenfor at de sammen krever større kake.
Før hadde alle ansatte i staten samme hovedavtale, og derfor én pott penger til fordeling. Frustrasjonen var stor blant akademikerne over at de lavtlønte stadig ble prioritert i lønnsoppgjørene. De har kalt det et «sugerør» ned i lønnsmassen − ned i deres penger. Akademikerne ville ikke dele, de ville ikke at lønnstilleggene ble fordelt sentralt over hodet på dem. De ville ha lokale forhandlinger, sikre seg det største kakestykket. Statsminister Solberg ga dem dette i en egen avtale i 2016, vel vitende om at partiet hennes står sterkt i denne gruppen.
De åpner nå ei revne i det norske, organiserte arbeidslivet
Nå er det to avtaler med ulik lønnsdannelse. I årets oppgjør vil den rødgrønn-styrte staten tilbake til én, slik at den kan likebehandle alle ansatte, sikre lik lønn for likt arbeid − uavhengig av hvilken klubb du er med i − og ha bedre kontroll på lønnsutviklinga. Og for LO er splittelsen i staten en kjempeutfordring. Akademikerne (og Unio) vinner fram på bekostning av deres medlemmer i LO Stat og på sikt undergraves hele organisasjonen.
LOs kollektive idé svekkes åpenbart med to avtaler i staten. Og det er et tegn i tida at dette nå sies rett ut, uten skamrødme: Vi vil ha mer enn de andre − og vil ikke at de som har mindre, løftes opp på bekostning av oss.
«Gjør du det år etter år, blir det veldig små forskjeller i lønn», sa leder for de statsansatte akademikerne, Kari Tønnessen Nordli til NRK. Hun var tydelig på at sentral fordeling av lønn aldri har lønt seg for hennes medlemmer og gitt dårlig lønnsutvikling over tid. Kronetillegg til de nederst ved bordet har holdt igjen de øverst og minsket gapet mellom dem. Selvsagt dytter hun prinsippene foran seg, de om viktigheten av statens konkurransekraft i kampen om framtidas hoder og hender.
Les også: Pride er veldig flott, men i år er jeg allerede sliten, skriver Magnus Forsberg
Det handler absolutt om kroner, øre og lommebok, men også om hierarki og selvbilder. Å ønske mer til seg og sine, er for så vidt en ærlig og legitim sak. Det er nesten et menneskelig instinkt, vi passer på våre egne, og vi er − enten vi innrømmer det eller ikke, liker det eller ikke − svært bevisst vår plass i skaperverkets orden. Og i arbeidslivets orden. Noen er likere enn andre. Og like mastergrader leker best.
Jeg vil egentlig ikke dømme dette urmenneskelige om å slåss for meg, mine og mitt. Men det er dette vi i Norge aktivt har forsøkt å motarbeide i hele vår moderne historie. Derfor er det to sider ved Akdemikernes streben som smaker emment. For det første, hvem er det som krever mer til seg og sine − og ikke bare opprettholde lønnsavstanden til de andre i staten, men øke den? Akademikerne er en svært hurtigvoksende gruppe i Norge. Utdanningsrevolusjonen har gjort oss til en nasjon av lærde. De nærmer seg en halv million, og rundt halvparten av dem har organisert seg i fagforeningen Akademikerne. Rundt 45.000 jobber i staten.
Det er en åpenbart privilegert gjeng som krever mer enn kollegaene, som er organisert i YS og LO Stat. De har noen helt grunnleggende fordeler, hvis man skal først skal begynne å snakke om å fortjene sine goder. Som at de faktisk har bedre helse og lever lenger, kommer fra middelklassehjem og at det har vært ansatt akademikere som aldri før de siste årene. Man kan nesten si at de som gruppe har kommet lett til det, tross sine ekstra år på skolen.
Les også: Når Israels forsvar for 40.000 drepte palestinere er at vi «kunne drept 400.000»
Svært mange av dem har fått offentlig betalt, gratis utdanning. De aller fleste har faglig interessante jobber, med gode lønn- og ikke minst pensjonsvilkår. Det tilbys bedre lånevilkår i Statens pensjonskasse enn det markedet kan tilby. Sommertid fra 15. mai til 15. september og trening i arbeidstida er vanlig. Gode muligheter for kursing og etterutdanning. Og ikke minst, de har de sikreste jobbene i verden. Det lønner seg absolutt å ta høyere utdanning, også i staten, selv om streikeparolene forteller oss noe annet. Men akademikerne i staten sammenligner seg gjerne med de andre, de på utsiden. De som har samme utdanninga, men tjener mer i det private. Men man kan ikke få det beste fra begge verdener.
Opplevelsen av kravene og de som framsetter dem, vil være delt. Rimelige eller ikke, men Akademikernes krav får konsekvenser. Det er ikke slik vi bygde dette landet, det var ikke deres tilnærming som ga oss sterke fellesskap, små forskjeller og høy tillit. Men dette har Akedemikerne nå lagt i potten, og de åpner nå ei revne i det norske, organiserte arbeidslivet.
Streiken undergraver selve det systemet som har tjent Norge så godt, frontfagsmodellen, som har sikret god lønnsutvikling til alle og holdt igjen forskjellene. Først i staten, så vil det spille over i privat sektor, og med ett vil lønnsdannelsen kunne være overgitt naturens lov om den sterkestes rett. Da vil vi vite hvor og når veien dit begynte. Fordi de følte de fortjente det.
