Da landslagssjef Ståle Solbakken tok ut sin landslagstropp onsdag, handlet det igjen om privatkamper, ikke sluttspill. Det burde vært det siste. Norge har toppscoreren i Spania (La Liga) og England (Premier League), Norge har kapteinen i Arsenal og en forsvarsspiller i Borussia Dortmund som er i finalen i Mesterligaen.
Alle de fire spillerne (Alexander Sørloth, Erling Braut Haaland, Martin Ødegaard og Julian Ryerson) hadde fått plass i en hvilken som helst EM-tropp, men sluttspillet må de se på TV. Og det er Ståle Solbakkens store forklaringsproblem. Hvordan er det mulig at dette landslaget ikke kom til EM?
Det korte svaret vet vi jo, det lengre handler om den norske egenskapen i å misse i alle kvalifiseringer siden 2000, sist Norge var kvalifisert. Norge skaper noen av verdens beste spillere, men Fifa-rankingen forteller at landslaget er nummer 47 i verden. Også i denne sammenhengen er vi annerledeslandet Norge.
Ståle Solbakken brukte lang tid på onsdagens seanse på å forklare at Norges fravær fra EM-sluttspillet egentlig er helt ulogisk. Ifølge alle statistiske parametere fra EM-kvalifiseringen skulle Norge vært der, men den statistikken som det store publikum er mest opptatt av, forteller noe annet: Norge vinner for få fotballkamper.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/RDIZ5B6K7ZAMDDMBYKE5RIZUYE.jpg)
Fotball er et kollektiv, skapt av individer. Man må ha elleve spillere som samhandler med og uten ball. Man må ha evnen til å vippe de jevne kampene i sin favør. Den evnen har ikke Norge hatt. Det har gått ut over Ståle Solbakkens jobb, det kan ha gått ut over den indre troen i spillergruppa. Men han har et poeng i at Norge er et av de landslagene i Europa med sterkest indre lojalitet i den forstand at det nærmest aldri er forfall ut over medisinske årsaker.
Erling Braut Haaland, Alexander Sørloth og Martin Ødegaard er ferdig med sine klubbsesonger når denne samlingen starter og alle kunne valgt solsenger fremfor en ubetydelig privatkamp mot Kosovo. Tre dager etter er det en lykke-til-i-EM-kamp mot Danmark i Brøndby.
Men som privatkampene mot Tsjekkia (1–2) og Slovakia (1–1) i mars viste: Også de mest profilerte landslagsspillerne vil stille opp, de vil spille landskamper og jeg tror på dem når de sier at noe av det største de kunne oppleve som fotballspillere er å prestere med Norge i et mesterskap. Neste mulighet til det er VM i 2026 i USA, Mexico og Canada. Problemet er at nåløyet for å komme dit er enda trangere enn til EM.
Men det Norge trenger nå er å øve på å vinne kamper. Det gikk ikke i mars, det spilles to kamper nå i juni før første tellende kamp er møtene i Nations League i høst mot Kasakhstan borte og Østerrike hjemme. Den rene VM-kvalifiseringen spilles i sin helhet i 2025.
Spillernes prestasjoner i Manchester City, Arsenal, Villarreal og Borussia Dortmund har vært imponerende. Hadde Norge vært i EM-sluttspillet, ville laget blitt rangert ganske høyt. Men nå handler det om å slå Kosovo og få den første seieren for året. Det er der vi er.
Les også: Solbakken fikk kongelig formaning