Markagrensens historie kan spores tilbake til tredvetallet. Den har i flere mannsaldre skapt stabile rammer for samfunnsutviklingen. Etter krigen drev friluftsorganisasjonene kampanjer for å sikre vernevedtak og Miljødepartementet foreslo lovfesting i 1976. I 2009 kom endelig Markaloven, som verner 1600 km2 i Oslo og nabokommunene mot bolig- og hyttebygging.
Det har i årenes løp vært gjort spredte forsøk på å flytte markagrensen, men i all hovedsak har den ligget fast som en grunnleggende premiss for den langsiktige utviklingen av byen og omkringliggende kommuner.
Det kan være økonomisk drivverdig, men politisk er dette dødt
Markagrensen – og vernet den representerer – har slik sett vært et strategisk og fremsynt verktøy. Alle aktører – ikke minst utbyggerinteressene – må forholde seg til at den ligger der den gjør.
Derfor er den også konfliktdempende og ressursbesparende. Fordi den har så bred støtte og aksept, gir det ingen mening å sette i gang prosesser som har til hensikt å flytte på den. Hvis markagrensen var mer porøs, ville utbyggerinteresser garantert forsøkt seg med prosjekter både her og der – med hauger av konflikter som følge.
Dette er gevinster i tillegg til at Oslomarka bevares som en fantastisk ressurs for rekreasjon og friluftsliv til glede for innbyggerne, og at Oslo på grunn av markagrensen blir en tettere og mindre utflytende by enn den ellers ville vært.
Erfaringene fra Oslos markagrense er nyttige når vi nå skal ta vare på mer natur, rundt om i hele landet. Men de kan også komme til nytte når det skal utvikles politikk for oljealderens siste fase.
Når oljealderen skal rundes av i tiårene vi har foran oss, vil det være en stor fordel med stabile og langsiktige rammer. Næringen er stor og viktig, og vil gi betydelige inntekter til staten også på vei inn i solnedgangen. Eksisterende anlegg vil produsere lenge.
Dagsavisen mener: Russetid til besvær
Tilgang på arealer for leting har vært en forutsetning for utviklingen av den norske petroleumssektoren helt siden starten. Det fantes en slags «markagrense» ved 62. breddegrad inntil Stortinget vedtok åpning i områdene nord for denne streken i 1979.
Sokkelen er åpnet gradvis, og den siste utvidelsen skjedde da arealer mot russergrensen i Barentshavet ble åpnet i etterkant av delelinjeavtalen i 2013.
Den gangen manglet det ikke på visjoner om felles norsk-russisk utnyttelse av eventuelle olje- og gassressurser i nord. Troen var stor på at Norge og Russland kunne samarbeide om petroleumsaktivitet til felles beste. Norske selskaper ville gjerne ha en bit av det store gassfeltet Shtokman som russerne hadde planer om å bygge ut. At dette ikke ble noe av, kan vi være glade for nå. Forholdet til Russland er snudd på hodet, i lys av Putins angrepskrig i Ukraina og øvrige aggressive atferd.
Det er to store deler av norske havområder som ikke er åpnet for petroleumsvirksomhet. Det ene er området utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Det andre er området som kalles Barentshavet Nord. Det er et svært stort område som enkelt sagt ligger mellom Svalbard og grensen mot russisk farvann.
Les også: Høyresiden slipper billig unna, skriver Linn Stalsberg (+)
Barentshavet Nord bør vedtas vernet. Med klimaøyne er det viktig at mulige fossile ressurser som kanskje finnes under havbunnen i dette området, får ligge i fred. Hensynet til det sårbare miljøet i Arktis tilsier også at aktiviteten bør være minst mulig. Et ressurskappløp mot Nordpolen er heller ikke noe å trakte etter, ikke minst i lys av den spente sikkerhetspolitiske situasjonen.
Et tilsvarende vedtak om vern bør gjøres for områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Det er mulig Sylvi Listhaug fortsatt tror det kan bli oljeboring utenfor Lofoten, men for Høyre og Arbeiderpartiet er dette i realiteten tilbakelagte spørsmål.
Fordelene med slike vernevedtak til være mange:
Det vil være et synlig tegn på at Norge og norske myndigheter faktisk erkjenner at oljealderen må og skal ta slutt. Det vil være et sterkt signal både internt her i landet og mot omverdenen. Å la være å røre uåpnede områder der det kanskje finnes fossile energiressurser, kan være et viktig supplement til en klimapolitikk som i all hovedsak handler om å angripe etterspørselen. Det er ikke rom for ny olje og gass fra jomfruelige områder innen et karbonbudsjett i tråd med Parisavtalen.
Det vil gjøre debatten om hva som «er igjen» på norsk sokkel mer edruelig og realistisk. Sokkeldirektoratet viser i sine prognoser ulike scenarioer for det som kanskje finnes i områdene som er åpnet, men også mulige ressurser i uåpnede områder er med i de årlige fremstillingene. Ved vernevedtak vil denne kategorien bli tatt ut av ligningen for godt.
Les også: Demokratiene står i fare for å tape informasjonskampen, skriver Jo Moen Bredeveien
Det vil rydde vekk den finansielle risikoen knyttet til utbygging av kostbar infrastruktur som kanskje vil ende som ulønnsom. Vernevedtak vil også rydde vekk den nær endeløse rekken av politiske konflikter rundt mulig åpning – en gang for alle. Både myndighetene, næringen og sivilsamfunnet slipper å bruke ressurser på dette. Politikken får gjennom vernevedtak en ny ramme. Kommunikasjonen vil dessuten være mye enklere å forstå enn en tilbakevendende strid om hvor iskanten går, og om den er «politisk» eller «fysisk».
Taper Norge penger på et slikt vern? Kanskje litt. Utenfor Lofoten er det trolig olje- og gassressurser som kan hentes opp til en kostnad som gjør at det kan være økonomisk drivverdig, men politisk er dette dødt.
Om det finnes kommersielt interessante ressurser i Barentshavet Nord er mer tvilsomt.
Det er for tiden ikke noe aktuell politikk å åpne Barentshavet Nord for oljevirksomhet. Nettopp derfor er det gode argumenter for å fremme forslag om vern og gjøre vedtak om det i Stortinget nå. Da kan vi få en «markagrense» i nord som legger langsiktige føringer for avrundingen av den norske oljealderen.
Les også: En kontrast til valget som knapt er til å fatte, skriver Lars West Johnsen
