De kinesiske lederne følger det amerikanske valgsirkuset fra dag til dag. Ikke minst Xi Jinping selv, som midt på 1980-tallet hadde et kort studieopphold i USA. Som president har han møtt begge kandidatene flere ganger. Først og fremst Biden, som i sin tid som visepresident under Barack Obama var en hyppig gjest i Kina. Det sies at Xi og Biden kom godt overens, og at de utviklet det som kalles «et personlig forhold».
Men det var den gang. Under Bidens fire år ved makten har forholdet mellom de to supermaktene vært særdeles dårlig, og mange frykter en forverring uavhengig av hvem som blir president. Imens går våpenfabrikkene for fullt i begge land. På folkekongressens sesjon i forrige uke foreslo Kinas statsminister en økning av forsvarsbudsjettet på 7,2 prosent, det samme som i fjor. Hvor mye landet egentlig bruker, vet bare et fåtall innvidde. Kina antas å ha et stort budsjett til nye former for krigføring på siden av de offisielle tallene.
Xi og hans korps av analytikere foretrekker Trump
Xi Jinping er særlig opptatt av å forberede en mulig invasjon av Taiwan og sier at «frigjøringshæren» må være rede innen 2027. Han er også opptatt av å fullføre Kinas anneksjon av det vidstrakte Sør-Kinahavet. Oppgaven betegnes som «nødvendig» og «historisk riktig». I begge tilfeller risikerer han å havne i krig med USA.
De smilte så bredt, Jimmy Carter og Deng Xiaoping, da de rakte hverandre hånden på plenen foran Det hvite hus i 1979. Like i forveien hadde USA og Kina normalisert forbindelsene etter tretti års fiendskap. Samarbeidet begynte med de små steg, men i 2001 tok de et stort da USA slapp Kina inn i Verdens handelsorganisasjon. Daværende president Bill Clinton begrunnet beslutningen med at økt kinesisk handelssamkvem med resten av verden ville virke demokratiserende på landet.
Slik skulle det ikke gå. I dag blåser en kald politisk vind over Kina, og amerikanerne har fått alt kinesisk langt opp i halsen. Ordgyteriet på folkekongressens vårsesjon har ikke mildnet stemningen det aller minste. Det eneste demokrater og republikanere synes å være enige om, er at rivalen i øst må temmes og holdes i sjakk. For Kina fremstår derfor det amerikanske presidentvalget som et valg mellom pest eller kolera. Kan det likevel hende at pest er bedre enn kolera? Eller omvendt?
Les også: Ingen er trygge når folkevalgte rikspolitikere slipper unna med reinspikka rasisme.
Offisielt har Kina ingen mening om valget, men mye tyder på at Xi og hans korps av analytikere foretrekker Trump. I sin presidentperiode fra 2017 til 2021 skapte Trump full forvirring i det vestlige forsvarssamarbeidet, til umåtelig stor glede for de russiske og kinesiske makthaverne. Han truet med å trekke USA ut av NATO og signaliserte at landets asiatiske allierte måtte regne med mindre amerikansk hjelp. På toppen av det hele roste han tyranner som Xi, Putin og Kim Jong-un opp i skyene, mens USAs partnere ble tatt i skole og hudflettet.
Etter hvert surnet Trumps forhold til Kina, mest på grunn av kinesernes handelspolitikk og påståtte tyveri av amerikanske arbeidsplasser. Likevel fortsatte han å omtale Xi som en stor og visjonær leder.
I ly av Trumps tvetydige utenrikspolitikk gjorde Kina sitt ytterste for å så splittelse blant USAs allierte. I Europa ble Kina fødselshjelper for en gruppe land som omtales som «17 + 1». Flere av landene som sluttet seg til, som Polen, Ungarn og Romania, er medlemmer av både EU og NATO. Formålet var å trekke dem inn i Kinas innflytelsessfære i form av handel, investeringer og lån. Gruppens sekretariat ble naturligvis lagt til Beijing.
I dag ligger mye av samarbeidet nede, delvis på grunn av Russlands invasjon av Ukraina. Men med Trump ved roret kan Kina få en gyllen mulighet til å gjenopplive det. Den kinesiske militærteoretikeren Sunzi, som skal ha levd i det femte århundre før Kristus, dyrket kunsten å så splittelse i fiendens leir. «Den general er klokest som ikke kjemper, men allikevel vinner», skrev han. I Kina leses boken med flid av både politiske og militære ledere.
Les også: Det nærmer seg lønnsoppgjør. Kapitalistene gjør det ikke lett for seg.
Hvordan Trump vil forholde seg til verden hvis han får en ny termin, vet vi ikke. Men ha ga oss en stygg forsmak på et valgmøte i Sør-Carolina 10. februar. Trump ble spurt om USA ville beskytte NATO-land som ikke oppfylte målet om å bruke to prosent av BNP til forsvarsformål. «Nei», svarte han. «Betaler de ikke, vil jeg oppmuntre dem (Russland) til å gjøre hva helvete de vil». Uttalelsen ble mottatt med bestyrtelse i Vesten. I Beijing og Moskva var det helt sikkert noen som smilte.
Joe Biden er for Kina en mer tradisjonell politiker enn Trump. Derfor er han vanskeligere å ha med å gjøre. Han er en svoren tilhenger av et sterkt transatlantisk samarbeid og et tydelig amerikansk nærvær i Asia. Biden har til og med varslet at USA vil gripe inn militært hvis Kina angriper Taiwan. I motsetning til Trump forstår han at forskjellen på demokrati og diktatur er som natt og dag. Får han en ny periode som president, vil USA fortsette å hamre løs på Kina i menneskerettighetsspørsmål. Samtidig vil han invitere kineserne til samarbeid i spørsmål av tosidig og global betydning, som handel, helse og miljø.
Mens Biden og Trump kjemper om velgernes gunst, befinner Kina seg i en økonomisk vanskelig situasjon. Grunnene er flere. Pandemien satte stygge spor, men regimets aggressive handelspolitikk har også noe av skylden. USA slo tilbake med tøffe mottiltak under Trump, og Biden har i hovedsak fortsatt sin forgjengers politikk. Nå har Trump i en av sine oratoriske spasmer varslet en toll på seksti prosent eller mer på kinesiske importvarer.
Les flere kommentarer av vår Kina-ekspert Torbjørn Færøvik.
Kritikere med innsikt og regneferdigheter er enige om at en så høy tollsats vil slå tilbake på USA som en boomerang. Til tross for alt snakk om å koble amerikansk økonomi fra den kinesiske, er det fremdeles tette økonomiske bånd mellom dem. I fjor var verdien av samhandelen hele 575 milliarder amerikanske dollar. USA har imidlertid et betydelig underskudd i samhandelen. Biden har forsøkt å gjøre noe med det uten å lykkes i særlig grad. Om Trump vil kunne klare det, er et åpent spørsmål.
Sett fra Beijings ståsted er det liten forskjell på de to kandidatenes handelspolitikk. De kinesiske lederne finner også trøst i at Kina har vist en betydelig evne til å motstå de amerikanske sanksjonene, selv om noen av dem har svidd. Derfor kan Trump vise seg å være et bedre valg for Kina enn Biden. De sitter likevel igjen med en ukjent x som de ikke blir kvitt, nemlig Trumps uforutsigbare væremåte.
«Valget står mellom to giftbegre», sukker en kinesisk analytiker. «Begge er farlige.»