I Hurdalsplattformen heter det at «Klima og natur skal være en ramme rundt all politikk». Det kan diskuteres hvor godt Støre-regjeringen har fulgt opp dette, men et av tiltakene som ble gjennomført var å sette ned Naturrisikoutvalget. Det ble oppnevnt av daværende klima- og miljøminister Espen Barth Eide i juni 2022 og kom med sin innstilling denne uken. Her har landets fremste eksperter i feltet arbeidet i nesten to år, under ledelse av Aksel Mjøs, som er førsteamanuensis ved NHH.
Utvalgets oppgave var å «vurdere hvordan norske næringer og sektorer er og kan bli berørt av tap av natur og naturmangfold og se på hvordan berørte aktører i Norge kan analysere og håndtere naturrisiko på best mulig måte».
En motsetning mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet som har dype røtter i partienes historie
Foran presentasjonen av utvalgets innstilling skjedde det noe pussig. I helgen plasserte landbruksminister Geir Pollestad et angrep på Bård Tufte Johansen i VG. Tufte Johansen har som kjent ledet programserien «Oppsynsmannen» på NRK og satt skarpt søkelys på ulike former for naturtap i Norge. Tufte Johansen tjente i realiteten som «stand-in» for Pollestads regjeringskollega, Andreas Bjelland Eriksen. Pollestad siktet på Bård Tufte Johansen, men han traff Bjelland Eriksen.
Til VG sa Pollestad at «norske bygder og distrikter ikke skal være parker for ferierende NRK-journalister» og langet ut: – Vi må bygge ut enda mer natur.
Dette var såpass oppsiktsvekkende at ansvarlig statsråd, klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen, på høflig vis forsøkte å korrigere Pollestad under pressekonferansen da utvalgets rapport ble presentert. Det landbruksministeren hadde sagt, var ikke uttrykk for «regjeringens politikk», sa han.
Pollestad repliserte i VG at de to har ulike oppgaver, Bjelland Eriksen er «minister med ansvar for natur, mens jeg er landbruksminister. Altså bruk av land.»
Landbruksministerens utspill var så tabloid i formen at det naturligvis ga plass i Dagsnytt 18s sending mandag. Pollestad oppnådde å kidnappe hele saken, og gjennom debatt med MDGs Une Bastholm fikk han sendt en hilsen hjem til Senterpartiets kjernevelgere: Folk med grønnskjær, enten de hører til i en urban utgave av Arbeiderpartiet eller i MDG, kan bare prøve å yppe seg når det handler om grunneiernes rettigheter!
Statsminister Jonas Gahr Støre har litt av en flokk å holde orden på. Det er ikke noe tegn på styrke at han lar sitt partis yngstemann i regjeringen – Andreas Bjelland Eriksen – bli herset med av en ringrev som Pollestad.
Tildragelsen gir assosiasjoner til en av de første episodene av «Makta», der en ung Gro Harlem Brundtland står i konflikt med industriminister Bjartmar Gjerde og hans allierte i kampen om Hardangervidda. Gro ville verne, Gjerde ville bygge ut. Hun var ung, opptatt av naturvern og likte seg i skiløypa. Han ville bygge landet, ved å bygge ned natur. Dette var fortsatt i de dager at Arbeiderpartiets industripolitikere mente at «alt vatn som ikkje renn i røyr, er ein uting», slik Abraham Øvrebotten i sin tid sa det.
Til forsvar for Gjerde og hans folk kan det anføres at de ville utvikle samfunnet, til nytte og fremgang for de mange. Det var samfunnet som helhet som tjente på industrireisingen.
Denne konfliktlinjen speiles fortsatt ofte når det er snakk om kraftutbygging eller nye veier, men i tilfellet Pollestad kommer det inn en ytterligere dimensjon. Senterpartiet er primært opptatt av å ivareta grunneiernes interesser. Dette kommer gjerne til uttrykk når det oppstår konflikt mellom bredere samfunnsinteresser og den enkelte eiendomsbesitters tarv.
Dette er en motsetning mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet som har dype røtter i partienes historie og ideologiske forankring.
Alt dette tidsriktige maset om å ta vare på naturen representerer en trussel om inngrep i grunneiernes rettigheter til å gjøre hva de vil med eiendommen sin. Har de flaks kan de bli steinrike på å selge hyttetomter, eller i bynære strøk legge til rette for boliger og næringsvirksomhet. Og om slike lukrative alternativer ikke foreligger, ønsker de i alle fall å kunne utnytte eiendommen til mer tradisjonell næringsvirksomhet som skogbruk uten for mye inngripen og krav.
Akkurat nå pågår det en strid i Østmarka som belyser dette poenget. Losby Bruk ønsker å bygge en skogsbilvei øst for Elvåga for å få ut 40.000 kubikkmeter tømmer i løpet av de neste 20 årene, ifølge informasjon selskapet selv har gitt. Med dagens tømmerpris på 6–700 kroner er ikke bruttoverdien mer enn 25–30 millioner kroner, men veien kan skape lønnsomhet i en virksomhet som ellers neppe er regningssvarende. Det hører med til historien at staten – om veien blir tillatt bygd – vil ta en tredjedel av investeringskostnaden.
Naturvernere og Østmarkas Venner protesterer selvsagt mot planene. Veien vil ødelegge en av Østmarkas fineste skiløyper og skape store sår i et område som har stor verdi til rekreasjon og friluftsliv. Østmarka er omkranset av noen av Norges tettest befolkede områder og verdien er endelig anerkjent gjennom beslutningen om å lage en nasjonalpark i deler av marka. Området hvor Losby Bruk vil bygge veien ligger utenfor nasjonalparken, men Østmarkas verdi som naturområde stopper ikke ved det vernede områdets grensesteiner. Om Losby Bruk taper noen kroner, er verdien for samfunnet mye større om planene om en ny skogsbilvei blir stoppet.
Andreas Bjelland Eriksen vil på sin side høste politisk gevinst om han bidrar til å sørge for at Losby Bruk får nei. Det vil også være en fin revansj i striden med Pollestad. Det er viktigere å verne natur enn grunneierinteresser i traktene øst for Elvåga.