Kommentar

Da landet holdt pusten. Den analoge folkefesten

Stein Gruben satt på toppen av Lysgårdsbakken med OL-ilden i hendene. Ville dette gå bra? Ville OL 1994 lande?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Svaret var ja. Grubens mest forsiktige hopp i karrieren bragte OL-ilden ned på sletta der kronprins Haakon kunne tenne ilden på klassisk vis. Gruben var reserve for Ole Gunnar Fidjestøl, som ramlet og skadet seg under prøvene to dager før.

Datoen var 12. februar 1994, det er 30 år siden og det er påfallende hvordan Lillehammer 1994 fortsatt framstår som et glansbilde i OL-historien. Dagen etter startet Johann Olav Koss sitt gullrush i Vikingskipet.

All mediestøyen i forkant av lekene kunne glemmes, åpningsseremonien ble et vekkelsesmøte for norsk vintersport og de to iskalde ukene som fulgte ble akkurat den folkefesten arrangøene hadde drømt om. Den nasjonale oppslutningen var massiv, titusener ble fraktet inn til Lillehammer, Hamar og Gjøvik hver eneste dag og NSB (dagens Vy) har vel aldri fått mer ros. Transportlogistikken var like vellykket som folkefesten.

Lillehammer 1994 kommer ikke igjen. De lekene skal henge i glass og ramme, lykkelige dager før sosiale medier var skapt som begrep. De første bærbare mobiltelefonene var lansert, men de kunne man bare ringe med. Til mediesenteret på Lillehammer hadde Reuters tatt med seg en maskin der de tilbød noe som het internett, men det var det ingen interesse for. OL på Lillehammer var en analog folkefest. Vi kunne ikke tvitre eller snapchatte om det vi opplevde. Vi måtte være der.

OL på Lillehammer ble akkurat det glansbildet man ønsket å skape.

Og det var det folk skjønte. Ja, de kunne følge lekene på NRKs største løft innen sportsdekning, men det ble status å være tilstede. Det var ned mot 20 minusgrader oppe på Kanthaugen der langrennene ble avviklet. Folk sto timesvis i kulda og lærte seg OL-floka på inn- og utpust. I Nagano fire år senere kunne de mest moderne av oss følge lekene digitalt.

I disse dager vinner norske langrennsløpere det meste som er i verdenscupen i Canmore i Canada, der langrennsøvelsene ble arrangert under OL i 1988 i Calgary. Det var første vinter-OL som endte med null norske gull. Etter de lekene var det samling i bunn og starten på det store løftet som endte i OL på Lillehammer. Sju måneder senere ble Lillehammer utpekt som OL-arrangør på IOC-kongressen i Seoul. Vi var der og så hvordan tildelingen kom helt overraskende på nasjonen Norge, og vi fikk seks års forberedelser med støy og krangling, men som landet til 20 i stil der konklusjonen ble «best winter games ever».

Det var en annen tid. Mange vil ha OL til Norge igjen og siden Lillehammer har både Tromsø og Oslo laget konsepter som begge ble lagt i skuffen før de ble sendt til IOC. Hvis OL overlever som konsept vil vinter-OL komme tilbake til Norge før eller siden, men i en helt annen form. Neste vinter-OL arrangeres i Milano/Cortina i Italia i 2026.

Lillyhammer? Ahh, the magic olympics, er en reaksjon vi har møtt ofte på internasjonale idrettsarrangementer siden. Lillehammer ble malen og et begrep.. Men også avslutningen av en epoke. Nå står verden i brann. Lillehammer minner oss om hvordan vår verden kunne se ut i to uker i februar 1994.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Les også: 30 år siden folkefesten på Lillehammer. – Stemningen var eventyrlig