Ved 80-årsdagen hans i 2020 utpekte jeg Leif Eriksen som Vålerengas viktigste person i klubbens lange fotballhistorie. Slike rangeringer er ganske umulige, og henter du fram det såkalte bohemlaget fra 60-tallet er det noen personligheter som står fram og kanskje ville tatt opp kampen. Det unike ved Leif Eriksen var evnen til å se det enkle i det kompliserte spillet fotball. Han så ikke ut som noen bohem. Han var stilren i tøyet. Onsdag døde han, 83 år gammel.
Eriksen var ikke den enkleste å intervjue. Foran den berømmelige cupfinalen i 1980, da han ledet Vålerenga til klubbens første NM-tittel etter 4–1 over Lillestrøm, spurte jeg hva som var strategien. – Å vinne kampen, svarte han. Punktum. – Hvordan blir kambildet? – Litt flere folk på tribunen, svarte han.
Det stemte, og på et delvis isete underlag der Lillestrøm skled rundt mens VIF-spillerne løp forbi dem, ble Leif Eriksen gullvinner både som trener og spiller. For i 1965 tok Vålerenga sitt første seriemesterskap med Leif som nøkkelmann der han attpåtil spilte 2. omgangen i siste serieomgang borte mot Steinkjer med brudd i foten. Han spilte med en fotballstøvel som var tre-fire nummer for stor for å få plass til foten som hadde hovnet opp ganske kraftig. At det var brudd ble først konstatert på sykehuset i Levanger etter kampen. 0–0 ga VIF det ene poenget de trengte for å bli mester. Leif, som ble toppscorer i Eliteserien i 1963, var nær på å bli matchvinner. Ikke med foten, men med hodet.
Han hadde den breiale VIF-sjargongen som er uovertruffen i medgang. Korte, men malmklare beskjeder. Du kan høre resonansen når sønnen Bengt er fotballekspert i en TV-kanal. I den familien snakker man i forståelige hovedsetninger. Da bestefar så barnebarnet Mathias Eriksen Ranmark gjøre noen sterke redninger for Oppsal for noen år siden (nå er han i Moss), var budskapet fra tribuneplass: – Og så må du få spelt den ballen ut.
I den moderne fotballen snakkes det mye. Det er mange trenere, assistenter og spillerutviklere rundt et lag. Jeg husker bare Leif Eriksen sto der alene og ga klare beskjeder. Joda, Per Anders Sjøvold hjalp til med det praktiske. Da en spiller klagde på gressmatta på treningsfeltet på Valle, var svaret fra Eriken: – Det er den beste banen vi har. Spell.
Det er muligens noe å lære i dagens moderne Vålerenga-fotball?
