Gjennom et titalls saker, blir moskeen fremstilt som både en sikkerhetstrussel, lovbrytere, mafia og islamister. Ledet an av en håndfull nyhetssaker fra Inga Holst og Sigmund Aas, har i tillegg flere av Nettavisens faste kommentatorer kastet seg på med spinnville beskyldninger mot moskeen uten belegg.
Det er oppsummert to hovedanklager som går igjen: Beskyldninger om påståtte alvorlige økonomiske lovbrudd. Og beskyldninger om at moskeen er en islamistisk moske som motarbeider integrering og fremmer segregering.
Det er høyt under taket i Rabita
Nettavisen går langt i spekulativ og misledende bruk av kilder og fremstilling av reelle saksforhold. Blant annet viser Nettavisen til Kari Vogts beskrivelse av en saudisk organisasjon som Nettavisens journalister påstår er en beskrivelse av Rabita-moskeen, rapporter fra Sverige og England som ikke har noe direkte kjennskap til Rabita overhodet og sterke påstander om økonomisk snusk og hemmelighold som ikke henger sammen med faktiske forhold.
Rabita har lagt ut en utfyllende redegjørelse for moskeens regnskapsføring, finansiering og eiendommer på sin nettside. Islamforsker Olav Elgvin går ut mot Nettavisens fremstilling og avviser at moskeen er islamistisk. Han skriver at moskeen i flere tiår har vært opptatt av dialog og integrasjon i det norske samfunnet. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn Oslo imøtegår også Nettavisens fremstilling og avviser at myndighetene ikke har kontroll med tilskuddet til tros- og livssynssamfunn.
Fra mitt perspektiv er det spesielt beskyldningene fra LIM-leder Dana Manoucherhi og hennes tidligere sjef i LIM, nå stortingspolitiker for Høyre, Mahmoud Farahmand, som er spesielt alvorlige. De fremstiller begge Rabita-moskeen som en sikkerhetstrussel. Dette kan piske opp antimuslimske ekstremister til å ta saken i egne hender når Rabita blir fremstilt som en samfunnsfiende på linje med den italienske mafiaen. PST har i flere år varslet at de anser det som sannsynlig med angrep på moskeer og muslimske forsamlingssteder. Vi som jevnlig går i moskeen med våre barn, lever med konstant frykt for at det som skjedde i Bærums moskeen 10. august 2019 skal skje igjen. SIANs mangeårige koranbrennings-aksjoner utenfor våre nabolag og lokale moskeer bidrar ikke til økt trygghetsfølelse.
Høyre-politiker Farahmand og den statsstøttede integreringsaktøren LIM bør ikke slenge rundt seg med slike farlige anklager. Myndighetene, inkludert PST, som har hatt tett dialog med Rabita i alle år, har aldri gitt signaler om at Rabita utgjør noen sikkerhetstrussel. Tvert imot har Kriminalomsorgen initiert samarbeid med moskeen på bakgrunn av moskeens unike kompetanse på å forebygge utenforskap. Som medlem i Rabita moskeen i 18 år, reagerer jeg sterkt på at Manouchehri slår fast at mangfoldet i Rabita ikke er ønsket i Norge.
Det var gjennom mitt engasjement i Rabitas ungdomsorganisasjon at jeg ble kjent med Abid Raja og spurt om å bli med og danne Minotenk. I Rabita ble jeg kjent med en rekke andre unge voksne som var opptatt av samme temaer som meg selv: likestilling, diskriminering, utenforskap og tilhørighet. Flere av oss ble sentrale i oppbyggingen av Minotenk. Vi fikk frie tøyler av ledelsen i moskeen til vårt engasjement og til å bruke moskeen som arena for både samfunnsdebatt og intern debatt.
Det er høyt under taket i Rabita. Meningsmangfold og mangfold i ulike former for å praktisere og tolke islam er normen. Moskeen har plass til både liberale og konservative, og alle imellom. Rabita er og har alltid vært en kvinnedominert moské. Kvinner i Rabita har alltid hatt plass i ledelsen og er helt sentrale i moskeens aktiviteter. Moskeen bærer sterkt preg av en betydelig andel høyt utdannede og ressurssterke muslimske kvinner. Vi kommer som vi er, uten hijab eller med.
Rabita har alltid vært opptatt av å gi den unge og oppvoksende generasjonen prioritet. Blant Rabitas mange ressurspersoner og frivillige, som også består av ikke-muslimer, er det en sterk bevissthet om hvor farlig det er for både individ og samfunn med manglende tilhørighet og sosial forankring. Det så vi på nært hold når personer vi kjenner til ble radikaliserte, og hvordan antimuslimske krefter og holdninger i storsamfunnet vokste fram og ble normalisert i den grad at en av tre nordmenn har utpregede negative holdninger til muslimer, og en av ti mener vold og trakassering mot muslimer kan forsvares.
For å jobbe med krysskulturelle utfordringer internt, må vi også jobbe med utfordringene minoriteter møter i storsamfunnet. Alt henger sammen med alt. Sliter du med vold i ekteskapet eller overkontrollerende foreldre, hjelper det ikke at storsamfunnet putter deg i bås eller til og med stenger dører i arbeids- eller boligmarkedet, som dessverre fortsatt er en altfor aktuell problemstilling. I Rabita har frivillige ildsjeler vært på vakt døgnet rundt i flere tiår og hjulpet individer med ulike vanskeligheter, ofte problemer i ekteskapet eller med familien. I motsetning til hva Manouchehri hevder er Rabita kjent for å være et sted særlig kvinner oppsøker hvis deres ektemenn nekter å gi skilsmisse eller sliter med andre forhold. Samfunnsdebattant Laial Ayoub skriver at både hun og hennes venninner har fått hjelp av Basim Ghozlan i Rabita. Støtten, kunnskapen og nettverket fra Rabita har vært helt avgjørende for vårt arbeid i Minotenk.
Alt er selvsagt ikke rosenrødt i Rabita. Det er krangler og uenigheter. Det er verdikonservative holdninger som må tåle å utfordres, som i de fleste religiøse organisasjoner. Det er likevel hevet over tvil at det store mangfoldet i moskeen forenes i idealet om å være en positiv og brobyggende bidragsyter i det norske samfunnet.