Å blåse liv i en ytre konflikt, er et av de eldste triksene i boka for upopulære statsledere under press. En ny folkeavstemning gir ifølge Maduro-regjeringen grønt lys for å ta over 70 prosent av nabolandet Guyana. En krig vil være en katastrofe − også for Norge som har investert 1,6 bistandsmilliarder i regnskogsbevaring i Guyana og lagt ned et imponerende antall diplomat-arbeidstimer for demokrati i Venezuela.
Bakgrunnen for konflikten ligger 124 år tilbake i tid. Da avgjorde en internasjonal domstol at området som kalles Essequibo skulle tilhøre det som da var Britisk Guyana. Venezuela anerkjente ikke dommen, og har bragt saken inn for internasjonal megling flere ganger siden. Svaret har vært at Venezuela ikke har rett til Essequibo og må finne en løsning sammen med Guayana. Mens en slik løsning har latt vente på seg, har generasjoner av venezuelanere lært på skolen at Essequibo er deres.
Guayana har hatt verdens raskest voksende økonomi
Da Hugo Chávez kom til makten i 1999 og begynte den såkalte «bolivarianske revolusjonen», ble spenningen mindre. Det lille, fattige Guyana med knapt 800.000 innbyggere og etniske motsetninger som følge av ulike kolonimakters «import» av arbeidskraft både fra Afrika, India og Kina, ble innlemmet i Chávez’ internasjonale solidaritetsprosjekt. Chávez kritiserte den hjemlige opposisjonen for nasjonalisme og kolonialisme om den tok opp Essequibo-saken, og ga Guyana billig olje.
Noe endret seg i 2015. Ikke bare var Chávez død, og hadde overlatt roret til sin utenriksminister Nicolás Maduro. Men da fant også Exxon Mobile enorme oljefelt utenfor Guyanas kyst, i området som Venezuela hevder er deres. Siden oljeproduksjonen kom i gang for alvor har Guayana hatt verdens raskest voksende økonomi. I år vil den økonomiske veksten være på 38 prosent.
Men oljereserver er omtrent det eneste Venezuela har nok av selv. Venezuelas problem er at årevis med vanskjøtsel og sanksjoner har gjort at oljeproduksjonen har stupt, mens inflasjonen og fattigdommen har gått andre veien.
Skal vi forstå Maduros plan må vi se til indre forhold. I oktober i år kunne opposisjonen, regjeringen, og norske tilretteleggere presentere en avtale med et veikart mot et fritt presidentvalg i 2024. Dagen etter ga USA løfte om seks måneders pause i sanksjonene mot at Maduro tok tydelige skritt mot demokrati innen utgangen av november. Et av kravene var å oppheve utestengingen av viktige opposisjonskandidater. Det ble ikke mindre viktig etter at opposisjonen avholdt primærvalg noen uker senere. Det resulterte i en overveldende seier for Maria Corina Machado, også hun fradømt retten til å stille til valg av regimet.
For folk i Venezuela var primærvalget et blaff av håp. Folk er utmattet og desillusjonert og 7,7 millioner, en fjerdedel av befolkningen, har flyktet fra en kollapset økonomi. De fleste vil bare ha en endring etter 24 år med «bolivariansk revolusjon», og Maduro er historisk upopulær.
Å arrangere frie valg i en slik situasjon, ville være en stor trussel mot Maduro-regjeringen. En folkeavstemning om Essequibo, derimot, skulle kunne både samle folk om en sak de fleste er enige om, og legge et røykteppe over demokrati-prosessen. Men folkeavstemningen skapte liten entusiasme, og stemmelokalene var tynt besøkt. Likevel ble resultatet feiret, og planene for Essequibo umiddelbart satt i gang. Tropper ble sendt til grensen, og oljeselskapet kommandert til å begynne oljeleting.
En invasjon av Guyana ville være en tragedie for begge parter. Essequibo består i hovedsak av regnskog. Den blir hugget ned blant annet for å drive ulovlig gruvedrift. Det er det Norge har investert 1,6 milliarder bistandskroner for å hindre. De rundt 125.000 menneskene som bor i Essequibo er stort sett urfolk, og har aldri uttrykt noe ønske om å bli venezuelanske. Venezuela er også et land i dyp økonomisk krise, som ikke har penger å avse til krigføring. Og de har nå en mulighet til å få økonomien litt på fote etter den midlertidige sanksjonslettelsen. Den kan bli satt i spill med en invasjon.
Venezuela har heller ingen internasjonal støtte for sine krav. USA, Kina, Cuba og resten av Latin-Amerika har bedt om en fredelig løsning. Det har også Brasil, som grenser mot Essequibo, og som vil kunne sette en stopper for militære planer.
Men om ikke det blir noe militært felttog, så er Maduro i ferd med å lykkes med å spore av prosessen mot frie valg i 2024. Det er allerede utstedt arrestordre på flere av Maria Corina Machados medarbeidere for angivelig å ha konspirert mot Venezuelas interesser i Essequibo. Maduro kan også satse på at Guyana ber USA om hjelp, og reagere med å trekke «anti-imperialistkortet», eller innføre unntakstilstand og suspendere hele valgprosessen.
Dermed vil også en intens norsk diplomatisk meglerinnsats bli satt månedsvis tilbake. Det er dette det internasjonale samfunnet bør holde øye med, når Essequibo-tåketeppet letter. Det er lite sannsynlig at Latin-Amerika da vil være kastet ut i en storkrig. Langt mer sannsynlig er det at Maduro har vunnet et slag i kampen for sin egen overlevelse.