Xander Radpey har tjenestegjort i politiet i nesten hele sitt voksne liv. Han var en av spanerne som etterforsket terroren under Pride i 2022, som sørget for at trusselnivået ble hevet til høyeste nivå. Tidligere i år tok det brått slutt i jobben som spaner.
Som femåring flyktet Radpey med familien sin fra presteregimet Iran. I Norge opplevde han å bli behandlet annerledes, også av politiet, fordi han hadde utenlandsk bakgrunn.
Med en tro på rettferdighet søkte han seg til Politihøgskolen. Etter mange år med patruljering, forebyggende og etterretning, ble han spaner. Det er ikke hvem som helst som får en slik jobb i politiet. Man må gjennom et strengt sikkerhetsregime, jobbe skjermet og holde på hemmeligheter. Xander ble etter nøye vurderinger sikkerhetsklarert.
Det er verdt å merke seg at politiets eget syn i denne saken ikke står i stil med SKM sin beslutning.
I februar i år kommer beskjeden fra myndighetene om at han blir fratatt sikkerhetsklareringen. Han får ikke lenger utføre jobben sin. Verken Radpey, advokaten hans eller politiet får vite den fulle begrunnelsen til at han ikke får jobbe som spaner lenger, fordi den ligger i sikkerhetsgraderte dokumenter hos myndighetene. Derfor vet han ikke engang om det er han selv som blir ansett som en trussel, eller om han har en trussel tett på eget liv.
Xander Radpeys historie er ikke unik. NRK har vært i kontakt med minst ti norsk-iranske politiansatte som har mistet sin klarering.
«På bakgrunn av en konkret og helhetlig vurdering har vi kommet til at det finnes grunn til å tvile på at du er sikkerhetsmessig skikket», sto det i brevet han og flere andre fikk i posten på nyåret.
Selv om han har vært sikkerhetsklarert i flere perioder tidligere, også på høyeste nivå av Politidirektoratet, er det nå Sivil klareringsmyndighet (SKM) som har vurdert Radpey som en trussel.
[ Jo Moen Bredeveien: De kjemper for kvinner, liv og frihet i hjemlandet Iran. Og for alle oss andre. ]
Det er godt kjent at regimet i Iran havner høyt på lista over trusselvurderinger i Norge. Det er ingen grunn til å undervurdere den faglige kompetansen som ligger bak SKMs avgjørelser. Det er likevel grunn til å stille noen spørsmål i offentligheten.
Siden Radpey har både norsk og iransk statsborgerskap, foreldrene hans har reist til hjemlandet, og han har slektninger der, mener SKM at de kan bli brukt som et pressmiddel, og sette ham i en situasjon hvor det «ikke lenger er mulig (…) å ivareta norske sikkerhetsinteresser».
«Vi mener dette utgjør en personellsikkerhetsmessig sårbarhet ved deg og dine nærstående», sto det i brevet fra SKM, selv om Radpey ikke har vært i hjemlandet siden han flyktet som femåring. Faren hans er død, og moren hans hadde aldri reist nedover om hun hadde visst at det var et problem for han.
Det er verdt å merke seg at politiets eget syn i denne saken ikke står i stil med SKM sin beslutning.
Politiet mener selv at deres egen evne til å bekjempe alvorlig kriminalitet og terror nå er «kraftig redusert», ifølge et brev de har sendt til SKM som NRK er kjent med. I brevet kaller politiet avgjørelsen et paradoks, fordi politiets oppdrag er å ivareta nasjonens interesser, og en nøkkelperson som Radpey nå forsvinner. De beskriver ham som ærlig, pålitelig og lojal, og at han er skikket til sikkerhetsklarering.
Høyres Mahmoud Fahramand har solid erfaring som etterretningsoffiser. Han reagerer kraftig på avgjørelsen, og finner det underlig at mennesker som har tjent Norge og ivaretatt vår sikkerhet i mange år, plutselig vurderes dit hen at de ikke er verd vår tillit fordi de er født i Iran, eller et annet sted i verden.
SVs Andreas Sjalg Unneland mener det virker som at SKM er veldig strenge på en føre var-vurdering, uten å vurdere de negative kostnadene, som hva det gjør med et menneske å bli skjøvet ut av tjenesten på denne måten. Han etterlyser handling fra regjeringen.
En slik behandling av mennesker kan potensielt på sikt også utgjøre en sikkerhetsfare.
Å miste klareringen bør under alle omstendigheter være vanskeligere enn å få den for første gang. Da bør du ha gjort en grov feil, eller beviselig ha kontakt med fremmed stat eller andre grupperinger som ikke vil nasjonen vel ubevisst. Dette skal ikke ha skjedd i Xander Radpeys tilfelle.
Etter tapet av sikkerhetsklarering må den tidligere spaneren nå jobbe på et kontor med laveste klarering. Han er helt eller delvis sykmeldt i lange perioder, og sier til NRK at han har følt på et tap av to identiteter. I tillegg til å ikke lenger kunne jobbe som spaner, føler han seg ikke lenger «norsk nok». Han advarer myndighetene med at de skaper fiender, utenforskap og en avstand mellom stat og ulike befolkningsgrupper. Det gjør han helt rett i.
[ Lars West Johnsen: Et språk amerikanerne forstår ]
Det er svært god grunn til å stille spørsmål om SKM har forhastet seg i denne saken. Når NRK melder at brevene med avslag som de andre har mottatt inneholder de samme skrivefeilene som i det Radpey fikk, kan man også kjenne på følelsen av at behandlingen er byråkratisk venstrehåndsarbeid. Det er også gode grunner til å spørre om de kunne behandlet hvert tilfelle annerledes, og hatt en bedre plan på forhånd for arbeidstakere i politiet.
Det vil nok finnes utallige slike saker i Forsvaret, der folk ikke får tjenestegjøre. Ved å sette streken mellom innenfor og utenfor, unngår man kanskje den ene som ville vært utro. Men da må man også veie med hva man eventuelt mister.
Andelen politifolk med innvandrerbakgrunn i politiet per nå er på rundt fem prosent. Mister vi mange av disse, får vi et politivesen som er svært homogent. Det er problematisk for politiet selv og for oss som samfunn. En slik behandling av mennesker kan potensielt på sikt også utgjøre en sikkerhetsfare. Den viktigste sikkerheten må fortsatt være tillitssamfunnet.
