På den ti ganger ti centimeter store snublesteinen i messing, nedfelt i asfalten på Grünerløkka i Oslo, står de kalde fakta. Fødselsår 1891. Deportert 1942. Auschwitz. Drept 1.12. 1942. Dette er alt som står om mannen som bodde i gata mi. Mannen som jeg kan se ned på porten til fra mitt kjøkkenvindu. Salomon Tomsinsky var hans navn.
81 år er gått siden vi samlet sammen våre jøder og sendte dem ut av landet, til den visse død i nazistenes dødsleirer. Det skal vi aldri glemme. Særlig viktig er det å minnes nå, etter en høst der Israels krig mot palestinske Hamas igjen har fyrt oppunder et ulmende bål av jødehat mange steder i verden. Også her i Norge er jødene igjen utrygge. Redde for at det uvirkelige igjen skal kunne skje.
Derfor vil jeg her igjen fortelle historien om min nabo som ble drept fordi han var jøde. Den største forbrytelsen i menneskets historie, og en liten del av den utspilte seg i gata mi. I all vår fordømmelse av Israel for deres krig mot sivile på Gaza, må vi aldri glemme, aldri slutte å prøve å forstå, jødenes, og staten Israels, eksistensielle frykt og handlinger.
I morgen skal jeg finne fram den lille boksen med kobberpuss igjen, finne ei fille og tappe ei bøtte med lunkent vann. Jeg håper familien min vil være med og pusse på minnesmerket til Salomon. Ungene er store nok nå til å få vite at menneskene ikke bare er gode, og få hjelp til å forstå hvordan våre små liv og lille gatestump henger sammen med menneskene før oss og det dramaet de har fulgt på TV gjennom sju uker. Ungene til Salomon gikk på Grünerløkka skole, akkurat som dem. Og hans skjebne i Auschwitz var starten på landet Israel.
26. november 1942 samlet norske politifolk sammen 532 norske jøder, barn, kvinner og menn, og sendte dem ut med enveisbillett til døden. For 81 år siden. Knapt lenger enn det er siden ungenes bestefar ble født. Så nært er det. Mange av byens snublesteiner, lagt ned på adresser der jødene ble hentet, ligger i grupper. Men vi skal tørke skitten og løvet av en ensom snublestein i Grüners gate 7.
Den store, blå treporten inn til Grüners gate 7 skiller seg lite fra andre innganger i bydelen. Gården i fire etasjer er fra 1895. En gang var bydelen et fattigstrøk og hjem for mange av landets jøder. I dag har hvit, trygg middelklasse rykket inn, og prissjiktet er høyt. Over alt på Grünerløkka fins historiene for dem som er villig til å se. De ligger gjerne der i små grupper. Familier. Som Levinsohns. De tre ligger der og forteller i evig stillhet sin historie, til ungdommene som sitter utenfor Parkteatret og drikker øl eller nipper til sin kaffe latte på Kaffebrenneriet, om da verden gikk av skaftet. Jeg undres alltid på om de i det hele tatt ser dem der nede. Om de i det hele tatt bryr seg.
Fra januar 1942 måtte alle jødene i Norge få sitt legitimasjonskort stemplet med en rød «J». 26. oktober ble alle jødiske menn arrestert. 12. november ble det avtalt at gull, sølv og armbåndsur tilhørende jøder skulle disponeres av tyske myndigheter. 17. november ble loven om meldeplikt for jøder kunngjort og trykt i alle landets aviser. Definisjonen av fulljøder, halvjøder og kvartjøder kan leses. De skal alle melde seg. Menn, kvinner og barn. «Denne lov trer i kraft straks».
Det var ikke sånn at jødene i Norge var ukjent med forfølgelser. Mange kom hit på flukt fra pogromer i Russland. Salomon ble født i en liten by i tsarens enorme rike. Hans kone Fanny var fra Riga. De traff hverandre i 1910. To år senere reiste de til Norge. Fra 1916 var de på plass i Grüners gate. Førstefødte Rebekka fikk de neste 15 årene følge av ytterligere fire søsken. To rom og kjøkken, to voksne og fem barn. 41 kvadratmeter i fjerde etasje. Ungene gikk på Grünerløkka skole. Og på Foss. Hjemme snakket de yiddish og familien beskrives som tradisjonelt jødisk, men ikke ortodoks. De gikk i synagogen i Calmeyers gate på høytidsdager. Salomon var diskret, holdt lav profil og ønsket det samme av familien. Datteren Sara døde så sent som i 2017, 94 år gammel. Hun har fortalt om en trygg oppvekst på Grünerløkka. Om en inkluderende rektor. Om teater som hovedinteresse og at tante Anna tok henne med på «Reisen til julestjernen».
Da krigen kom i 1940, jobbet Salomon som omreisende handelsmann. Allerede sommeren 1941 ble han arrestert sammen med andre jøder. Etter tre uker slapp de ut, men følelsen av igjen å være forfulgt, rystet det jødiske miljøet. Jobben ble tatt fra ham. Noen jøder dro til Sverige, men familien Tomsinsky ble på Grünerløkka. 26. oktober 1942 stoppet politiet utenfor Grüners gate 7. De kom for Salomon. Fanny sa at hun ikke visste hvor han var. Datteren Rachel var kommunist, aktiv i det jødiske motstandsarbeidet og hadde mange kontakter. Gjennom disse hadde hun fått Salomon innlagt på Ullevål sykehus. Men etter en måned i dekning, ble mennene på sykehuset angitt, og 24. november 1942 tvang det nazifiserte statspolitiet seg inn og arresterte sju jøder. Salomons reaksjon vet vi ikke noe om, men overlegen skrev følgende om da en annen jødisk pasient ble hentet: «Den blotte tilsynekomst av politifolkene brakte pasienten til et vanviddsutbrudd, hvorunder han med full kraft stanget hodet i veggen og fektet vilt med armene. Han var så desperat og avsindig».
Kvelden 25. november 1942 ble familien til Salomon advart om at alle jødene skulle sendes ut av landet. Familien til Salomon kom seg unna og overlevde krigen. Hjulpet ut og reddet av Carl Fredriksen Transport. Etter krigen flyttet de inn igjen i leiligheten på Grünerløkka.
Om bord på fangeskipet «Donau» fikk Salomon vite at familien hans ikke var med. Bare dager senere ble han drept i Auschwitz. Han ble 51 år.
