Venstresidens kamp mot dagens kraftregime og strømpolitikk fungerer bra hvis målet er å styrke motstanden mot EØS og å svekke Jonas Gahr Støre. Begge deler ser ut til å lykkes godt, skal vi tro meningsmålingene.
Både energiavsnittet i Trond Giskes nye bok og en nylig rapport fra Isak Lekve i Industriaksjonen/De Facto angriper kjernen i kraftmarkedet. Både Giske og Lekve mener at det trengs et helt annet kraftsystem hvis strømprisene skal komme under kontroll.
Det har ikke manglet på lettvinte forslag til hvordan strømpriskrisen skal løses
På den andre siden står olje- og energiminister Terje Lien Aasland og klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen som ivrige forsvarere av det bestående systemet, med markedspriser på kraft, kabler og europeisk samarbeid.
Aasland og Bjelland Eriksen har svært gode argumenter, etter mitt syn. Men de er altfor defensive når det gjelder utviklingen av politikk som kan gi bedre fordeling av verdiene som skapes, og dermed også redusere grunnlaget for vedvarende konflikter rundt klima- og energipolitikken. Ap-toppene er kort og godt for systemtro. De klarer ikke å reformere politikken slik at den møter en ny tid, en ny virkelighet.
Det har lenge forundret meg at det er så lite debatt om fordelingen av de enorme verdiene som skapes i det norske kraftsystemet. Produsentene og eierne tjener titalls milliarder på forbrukernes bekostning. Denne situasjonen vil være varig, selv om prisene er lavere nå enn i den verste perioden etter Russlands angrep på Ukraina.
Både gass- og CO2-prisene er høye, og for Norges del virker det også inn at vi har bygd ut kraftressursene som er billige å utnytte. Det koster som kjent penger å bygge ut ny kraftproduksjon, og det rimeligste alternativet – storskala vindkraft på land – er ikke videre populært.
Hvis NVE har rett i sine antakelser, blir strømprisene 80 øre/kWh i 2030 – altså omkring det dobbelte av den historiske normalen. Det betyr i sin tur at bruttoverdien av den norske kraftproduksjonen på 150 TWh dobles fra 60 til 120 milliarder kroner, uten at kostnadene går opp. Dette er penger som i hovedsak handler om at folk og næringsliv betaler mer for strømmen internt i Norge, men handelen gir også inntekter. Staten og offentlig eide selskaper ender med fortjenesten.
Det ligger muligheter i denne utviklingen som Arbeiderpartiet og den øvrige venstresiden burde gripe. Den er et godt grunnlag for nye kapitler i fortellingen om hvordan man kan både kan «skape og dele.» Det er mulig å utvikle politikk som omfordeler milliardverdier og samtidig legger grunnlag for at store befolkningsgrupper er mye bedre beskyttet mot prissvingningene på strøm.
Kritikken mot strømpolitikken fra venstresiden handler om å angripe «markedet» og samarbeidet med nabolandene, med ACER som en slags merkelapp. At Høyesterett forleden konstaterte at ACER ikke har noen betydning for kraftprisene ser ikke ut til å gjøre nevneverdig inntrykk, men vil kanskje lede til en forsterket kamp om selve EØS-avtalen. For listen over tiltak som foreskrives fra for eksempel tidligere Ap-nestleder Trond Giske og Isak Lekve i Industriaksjonen/De Facto vil kreve at hele organiseringen rundt kraftmarkedet og kraftproduksjonen legges om. Skulle dette gjennomføres i praksis, ville Norge måtte bryte ut av energisamarbeidet med EU. En «Norexit» ville skape svært uoversiktlige følger. Mens vi trenger stabilitet og gode og tillitsfulle relasjoner til våre naboer, ville konsekvensen vært det motsatte.
Det har ikke manglet på lettvinte forslag til hvordan strømpriskrisen skal løses. Strømprisutvalget, som tidligere i høst gikk gjennom hele bunken, konkluderte som ventet med at kraftoverskudd er den sikreste veien til lavere priser. Utvalget slo også fast at «det markedsbaserte, desentraliserte engrosmarkedet for kraft bør bestå».
Her er nemlig markedet en tjener. Markedet koordinerer millioner av beslutninger. Hvor mye skal produseres fra hvilke kraftverk når? Prissignalene sørger for at disse avgjørelsene tas på rasjonelt vis. Markedene i Europa er knyttet sammen og det gjør at ressursene utnyttes godt også på tvers av landegrensene. Dette er bra. Det gjør at kraftforsyningen samlet skjer til lavest mulig kostnad, med lavest mulig CO2-utslipp, og færrest mulig naturinngrep.
Klimautvalget 2050, som nylig la fram sin rapport, slår fast at vi bør tillate at prisen på kraft blir høy. Begrunnelsen er at vi har å gjøre med en begrenset og verdifull ressurs.
Men markedet sørger ikke på egen hånd for en fornuftig og rettferdig fordeling av verdiene som skapes. Det må politikken ordne. Og det er ikke et tilstrekkelig svar at eierskapet til norsk kraftproduksjon er på det offentliges hender, kort og godt fordi overføringen av verdier fra forbrukere til produsenter er så massiv. Strømstøtteordningen bør erstattes av et mer permanent regime.
Oppgaven er å finne modeller som sender mye mer av superprofitten fra kraftsektoren tilbake til folk flest og til næringslivet. Det kan tenkes ordninger som ligner på kundeutbyttet som vi kjenner fra samvirkelag og sparebanker. Det kan tenkes ordninger som innebærer utbetaling av en lik kontantsum til alle innbyggere.
Poenget her og nå er ikke detaljene, men å fremme tanken om en reform som kan sørge for god fordeling – uten at det ødelegger evnen til å skape verdier og sørge for effektiv utnyttelse av knappe og verdifulle ressurser.
