Jeg burde rope: Det går ikke tog lenger mellom Oslo og Trondheim

Timing kan av og til bety alt. Hadde jeg skrevet denne teksten en liten time tidligere på ettermiddagen, for eksempel, ville den trolig ha sett ganske annerledes ut.

Det kunne faktisk ha blitt en jublende tekst, et uttrykk for gleden over fredag ettermiddag og en plass i restaurantvognen i et ok moderne togsett på vei nordover – hjemover – til Trondheim.

Det går jo alltid en buss for tog

Dette kunne ha blitt en hyllest av reisen langs gamle spor gjennom den norske høsten, fra Oslofjorden til innlandets Mjøsa, gjennom Gudbrandsdalen, opp på det evige Dovre og nedover igjen mot kysten, mot Trondheim!

Med en voksen reisende som unner seg en pils eller to i restaurantvognen og to yngre medpassasjerer som er fylt av eventyrets spenning og fryden over å ha forlatt skolen litt tidligere enn vanlig.

Selvsagt sto vi ganske ofte – og lenge – stille mens vi ventet på motgående tog. Sånn er det å ta tog i Norge. Det går ikke fort og det er ofte ikke et billig alternativ.

Jeg liker det likevel. Om jeg kan velge, velger jeg toget.

Men så ankom vi Lillehammer. Og selv om jeg var forberedt, ble nedturen for tung. Vi ble beordret av toget og inn i en av de mange ventende bussene. Gjennom regnet og vinden, i slapseføret.

Jeg skriver dette ombord en buss som kjører komfortabelt nok langs halvdårlige veier mellom Lillehammer og Ringebu. En buss for tog, disse tre av de verste ordene i det norske språket.

Det er trangt her og vi kan ikke bevege oss. Leselyset funker ikke, så det er stappende mørkt. Mine ni år gamle medpassasjerer klager, og jeg kan ikke bebreide dem. Det var da ikke dette vi hadde gledet oss til?

Og med ett er de andre passasjerenes tålmodighet med guttenes ipad-lyder forsvunnet. «Går det an å få det litt stille, kanskje?»

Nei, det er ikke ekte lidelse. Ja, det kan sikkert kalles et i-landsproblem. Ord som «forvent», «klagete» og «perspektivløs» lurer helt sikkert like under denne tekstens overflate.

Det er like fullt verdt et hjertesukk, vil jeg hevde.

[ Lars West Johnsen: Etter sju uker fant Økokrim ingenting av interesse i Solberg-saken. Det er oppsiktsvekkende ]

Over at vi fortsatt, tre måneder etter at uværet Hans sluttet å herje med oss, ikke har klart å koble sammen nord og sør. Og at det fortsatt er mange uker, måneder og kanskje år før toget går hele veien fra Oslo til Trondheim langs Dovrebanen igjen.

I beste fall, leser jeg, kan alt være i orden til neste år. Hva verste fall kan innebære, tør jeg knapt tenke på.

Jeg bor i Oslo og er fra Trondheim og har av og til behov for å flytte meg mellom de to byene. Det skjer trolig ikke med tog neste gang. (Jo da, Rørosbanen finnes. Komplett med togbytte på Hamar og 384 ikke-elektrifisert kilometer.)

En ting er nemlig bussturen. Man takler en time på buss, uansett hvor fintfølende og togelskende man måtte være. Det som virkelig irriterer meg her jeg sitter og kjenner på en gryende bilsyke, er den virkeligheten denne bussturen avslører, mellom toglinjene, så å si.

Det er sikkert ikke bare jeg som har lest historiene om hvordan ukrainerne bygger opp igjen skader på veier og infrastruktur over natta, for virkelig å irritere russerne. Her kommer dere ingen vei, liksom.

Slik er det ikke her hos oss, for å si det pent.

En ting er at hovedåren på tog – du vet, den eneste relativt klimavennlige transportformen vi har, i en tid der våre politikere snakker i ett sett om å kutte utslipp i går, i dag og i morgen – mellom to av landets viktigste byer og regioner er slått ut av vær og vind, meget mulig på grunn av mangelfulle inspeksjoner fra den ansvarlige myndigheten.

Verre er det at det vil ta så lang tid å reparere den. Det er uforståelig at alt skal være så ekstra vanskelig og ta så ekstra lang tid akkurat her hos oss.

Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien

Det verste er likevel likegyldigheten. Adresseavisen i Trondheim har vært litt rasende, på sindig trøndersk vis. Ellers er det stille.

Ingen politikere viser handlekraft for å vinne folkets gunst.

Ingen krever samferdselsministerens avgang, eller jernbanedirektørens, eller at direktøren for de gode tidene som tydeligvis aldri kommer til norsk jernbane må trekke seg.

Selv har jeg lyst til å rope: Det går ikke lenger tog mellom Oslo og Trondheim. Så jeg roper:

DET GÅR IKKE LENGER TOG MELLOM OSLO OG TRONDHEIM!

Men ingen ser ut til å bry seg.

Det er nesten som om noe har gått i stykker. Når ingen mener at det er utilgivelig at infrastrukturen vår faller sammen, betyr det trolig at altfor mange har gitt opp. Dere kan da fly i stedet, kan dere ikke?

Vi burde kanskje ikke forvente at brua var bygd opp igjen allerede nå. Skjønt, «allerede». Det er altså snart tre måneder siden brua knakk. Men at ingen kan love oss noe etter disse tre månedene. Når? Vet ikke. Nå snart? Nei. Nei, nei!

For det gjør liksom ingenting at det ikke går tog lenger mellom Trondheim og Oslo.

Det går jo alltid en buss for tog.

[ Kari Kristensen: Boligmarkedet er så ute av kontroll at vi trenger en boligminister – nå ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen