Vi må enten forklare hvorfor argentinerne har valgt en tilsynelatende mentalt forstyrret ultra-liberalist som Javier Milei, eller hvorfor de har valgt den sittende økonomiministeren, Sergio Massa, midt i en delvis selvpåført avgrunnsdyp økonomisk krise. Svarene på begge spørsmålene må inneholde ordene inflasjon, korrupsjon og polarisering.
Det at Javier Milei er kommet dit han er i dag, er så langt den største overraskelsen. På gode dager fremstår han som en krysning av Boris Johnson og ulven i eventyret om Rødhette. Han snakker sjelden uten å skrike og ganske ofte skriker han høyt. Han har profilert seg på ekstreme utsagn som at det bør bli lov å selge sine egne kroppsdeler, at pave Frans er en imbesil kommunist og at klimaendring er en bløff. Men egentlig har han bare én agenda: å utradere staten og fellesskapets institusjoner. Han setter friheten over alt, og ser rettigheter som privilegier. Symbolet hans er en motorsag som han skal bruke til å kutte staten med. Den første institusjonen som ryker er sentralbanken. Han mener den har skylden for det økonomiske uføret som Argentina befinner seg i, siden den har trykket penger som svar på økonomisk nedtur og bidratt til inflasjonen som nå har nådd 140 prosent. Løsningen er å fjerne den argentinske pesoen og innføre dollar, og dermed blir det ikke behov for noen sentralbank.
Har bare én agenda: å utradere staten og fellesskapets institusjoner
Milei er blitt sammenlignet både med Donald Trump og Jair Bolsonaro. Mileis kjernevelgere har noen trekk til felles med deres velgere, blant annet at de er menn og frustrert over kvinnekamp og kampen for anerkjennelse av seksuelle minoriteter. Men Milei er ingen populist som Trump og Bolsonaro, i betydningen av en kalkulerende maktpolitiker med evne til å lese folkeopinionen, og heller ingen nasjonalist. Milei er økonomiprofessor og overbevist liberalist, inspirert av den libertarianske filosofen Murray Rothbards anarkokapitalisme. Han virker drevet av et ektefølt hat mot venstresida og staten. Også internasjonalt samarbeid må bort, inkludert BRICS-sammenslutningen, der Argentina nylig er blitt tatt opp som medlem.
Slike ideer har så langt vært marginale i Argentina. Skal vi forstå hvorfor Javier Milei kom som nummer to i første valgomgang 22. oktober, må vi se på andre forklaringer. Den viktigste er selvsagt at argentinerne er dypt fortvilet og frustrert over å ha bli kastet ut i nok en dramatisk økonomisk krise, tjue år etter at økonomien kollapset forrige gang. Argentina har enorme naturressurser, en høyt utdannet befolkning og en historie som Latin-Amerikas rikeste. Nå lever 40 prosent i fattigdom, og prisveksten er ute av kontroll. Samtidig fortsetter historiene om korrupsjon og vanstyre hos sittende regjering å rulle over skjermene. Mange vil bare ha en endring, og helst en som kan ryste det politiske systemet i grunnvollene. Samtidig er dollarisering ikke så fjernt i et land der mistilliten til staten og til den Argentinske pesoen er så sterk at de fleste uansett helst setter sparepengene sine i dollar.
I det lyset er det kanskje mer underlig at det faktisk var sittende økonomiminister Sergio Massa som fikk flest stemmer i første valgomgang. For mange symboliserer han alt som har gått galt i Argentina: Han er medlem av peronist-partiet, sentrum-venstrepartiet som har styrt Argentina i lange perioder fra legendariske Juan Perón etablerte det i 1946. Det er et bredt parti med ulike fløyer, men nær kobling til fagbevegelsen. Den mest markante peronistlederen de siste årene, tidligere president Cristina Fernández (2007-2015), tilhører den mest populistiske venstrefløyen og genererer både avsky og støtte hos argentinerne. Massa tilhører en mer moderat fløy, og ble bragt inn som redningsmann av nåværende peronist-president Alberto Fernández i 2022, da økonomien raknet på nytt. Han fikk i august i år igjennom en avtale med IMF. Dermed forbindes han både med peronisme og nyliberalisme – en dødelig cocktail om du vil bli president i Argentina.
Om han likevel blir valgt, kan han takke organisasjonsapparatet som peronist-partiet kontrollerer. Om Javier Milei blir valgt kan han delvis takke «la grieta» – den uoverstigelige avgrunnen som har skilt peronistene fra tradisjonelle sentrum-høyre koalisjoner i Argentina i nyere historie. Det sitter langt inne for den tradisjonelle høyresiden å stemme på en peronist. Deres kandidat, Patricia Bullrich, som kom på tredjeplass i valgets første runde, har nå også inngått en avtale med Milei om å gi ham sin støtte.
På tross av det er det langt fra sikkert at Milei vinner. Hans siste opptredener, der han snerrer og flakker med blikket og «hører stemmer» i studio, har fått mange til å stille spørsmål ved hans mentale helse. Han er en ekte outsider uten andre politiske baser enn millioner av følgere på TikTok og Instagram. Det kan holde til å skape begeistring, men det er ikke sikkert det holder til å utmanøvrere et velsmurt maskineri som peronistpartiet.
Og det holder ganske sikkert ikke til å redde Argentina.
