«Det skjer hver dag», sier jeg oppgitt til alle som vil høre, men det er jo ikke sant. Denne uka, for eksempel, var det bare mandag, tirsdag, torsdag og fredag de sto der og ventet på alle oss som kommer opp av mørket på Stortinget T-banestasjon.
Fire av fem dager har billettkontrollørene til Oslo Sporveier bedt meg bevise at jeg har handlet billett i billettappen. Fire ganger i uka som gikk har jeg lydig trykket på «kontroll» og vist fram en QR-kode og et dyrebilde som beviser at jeg er en ærlig borger som bidrar med det jeg skal.
Kontrollstaten viser sitt grimme ansikt – i komfortable sko på myke matter
Til og med fredag, da forsinkelsene var så heftige at vi alle burde fått reise gratis. (Det burde vi kanskje få gjøre uansett, hver dag. Men det er en annen diskusjon.)
Det er ikke så farlig for oss som bor såpass sentralt at omtrent alle linjer passerer nært hjemmet vårt, vi kan alltids ta banen som egentlig skulle gått for en halvtime siden og bare merke forsinkelsen på alle de ekstra morgengretne medpassasjerene.
Kolleger som har bosatt seg langs mindre trafikkerte linjer kom en halvtime for sent på jobb, og ble like fullt avkrevd bevis på at de har betalt for gildet da de gikk av på Stortinget.
Opptil flere av dem var sure rundt kaffemaskinen. Harde og uforsonlige ord ble brukt om Ruter, Oslo Sporveier og billettkontrollørene deres.
Det går jo an å forstå dem. Én av ti Ruter-passasjerer reiser uten billett. Hvorfor skal vi alle, ti av ti, mistenkeliggjøres av den grunn?
Ruter taper sågar penger på kontrollene. Hva er da poenget? Å holde voksne folk i øret?
Selv avsto jeg likevel fra å bidra til sutringen. Jeg har nemlig oppdaget noe denne uka som på grunnleggende vis har endret mitt forhold til disse billettkontrollene.
Jeg sitter her og skriver med et smil på grunn av denne oppdagelsen.
Den gjør at jeg nesten er forelska i de halvsure ansiktene som står der og avkrever oss sakesløse reisende en gyldig billett nesten hver eneste morgen.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Disse representantene for kontrollstaten, disse mistenkeliggjøringens agenter, står nemlig på en myk og deilig matte som skal gjøre arbeidsdagen deres bedre.
Det er direkte rørende, til den milde grad at all frustrasjon preller av meg. Her, tenkte jeg da jeg skjønte hva jeg så på, har en fagforening vært på jobb.
Det er HMS i kontrollstaten!
Behagelige føtter i en ubehagelig jobb!
Eller SS i Ecco-sko, som en kollega foreslo.
Det hele er så ur-nordisk, så sosialdemokratisk, så sivilisert at jeg nå plutselig gleder meg på vei opp fra dypet: Står de der i dag også? Med alvorlige steinansikter og konfronterende mine – på sine søte, grå, myke matter?
Jeg ser dem for meg, der de kommer gående på vei til vakt med matta under armen. Jeg blir lykkelig av tanken.
«Avlastingsmatter», lærer jeg at det heter når jeg spør Ruter hva dette er for noe. «De brukes ved kontroller slik at billettkontrollørene kan stå på mykt underlag», forklarer en pressekontakt meg.
Det er jo en belastning å stå der – mentalt på grunn av kjeften fra frustrerte reisende, fysisk på grunn av det harde underlaget, bekrefter T-baneklubben i Oslo Sporveiers Arbeiderforening.
Denne avlastingsmatta – og de behagelige skoene som jeg ikke har lagt merke til på egen kjøl, men som kommer til å bli en del av mitt nye morgenritual framover nå som jeg er gjort oppmerksom på dem, en «spot the comfy shoes»-lek for morgentrøtte – er selvsagt resultatet av at billettkontrollørene i Sporveien har vunnet fram med krav.
«Matter ble innført tidlig på 2000-tallet. Det var et verneombud som fikk til dette», forteller Oslo Sporveiers Arbeiderforening meg på sms.
Kontrollørene får et tillegg til å kjøpe bedre skotøy – og altså en matte de kan stå på. Mens de gjør livet surt for alle oss som bare vil komme oss fra hjemmet vårt til jobben så raskt som mulig.
Jeg kan ikke annet enn å elske det.
Siden Ruter ikke ønsker å bekrefte hvor ofte de kontrollerer eller hvor, er det nesten så jeg vurderer å slutte kjøpe billett for å bidra med mitt til at kontrollene kan fortsette.
Så jeg kan få mine daglige morgenglimt av arbeiderkamp og sivilisasjon når kontrollstaten viser sitt grimme ansikt – i komfortable sko på myke matter.
[ Lars West Johnsen: Historien gjentar seg: Brønnpisserne ]
