Historien gjentar seg: Brønnpisserne

Det er Arbeiderpartiets Bjartmar Gjerde som sukker dette i en nøkkelscene den nye TV-serien «Makta». I fiksjonens verden ville ikke engang landsfader og partigudfar Einar Gerhardsen at de andre skulle lykkes. Kanskje er det til og med sant. I alle fall for noen.

Det er bare å sette popkorn på handlelista for helga, for søndag kveld er det duket for premiere på NRK. Gro og Reiulf, Trygve og Einar, slik du aldri har sett dem før. Og godt er kanskje det.

Jeg er ingen TV-anmelder, men selv en amatør kan anerkjenne at det er en helt unik buskis-serie manusforfatterne Kristin Grue, Johan Fasting og Silje Storstein har skapt. Dette er «Vestavind» og «Lykkeland» på syretripp. Det er mange fantastiske scener å glede seg til, en møbelhandler for evigheten og dialog spekket med stikk og hint til partiets nåtid. For ja, det handler om gamle dager, om legender fra landsmøtet i 1975 og stortingsvalget i 1977, om deling av vervene som statsminister og partiformann mellom Odvar Nordli og Reiulf Steen, men den som vil, ser dype spor av 2023.

Altfor ofte rettes skytset mot egne føtter, og ikke mot den politiske fienden.

«Jeg velger å kalle det krise», stønner fiksjonens partisekretær Ronald Bye i en heis på Youngstorget, eller hva med «Vi taper oppslutning, vi framstår som tiltaksløse» og «Problemet er at dere nekter å lytte til hva folk faktisk bryr seg om». Det er godt skrevet, med kloa rett inn i dagens problemer for Arbeiderpartiet. Nidportrettene av 1970-tallets mest sentrale makthavere i Norge kunne like godt vært av Jonas og Anniken, Trond og Hadia. Historien gjentar seg i dette partiet.

Arbeiderpartiet av i dag kan kanskje se på og trøste seg med at det alltid har fulgt mye dritt i kjølvannet av makta, og med at personstrid og manglende raushet, smålighet og misunnelse, angst og politisk famling alltid har vært del av partiets DNA. TV-serien vil garantert gi litt komisk distanse, skape litt selvironisk humring i partiet. Men Arbeiderpartiet anno 2023 er ingenting å le av.

Det er ikke lenger landets største parti. Denne uka mistet Arbeiderpartiet makta i hovedstaden, utradert av byråder fra Nordre og Vestre Aker, og har typisk nok opplevd atter et angrep fra en bitter sjuende far i huset. Som fryder seg over at ingen andre heller får det til. For la oss være ærlige, Thorbjørn Jagland, du fryder deg innerst inne over at partiet ikke får det til?

Halvannen måned etter valget er fasit blå og grim. Samtidig som det nå er ugjenkallelig klart at landets 11 største byer er styrt av Høyre, og at to av tre innbyggere bor i en Høyre-styrt kommune, er Jonas Gahr Støres parti aller mest opptatt av indremedisin. Jagland har med det tredje, eller var det tolvte, bindet i sin serie med politiske selvbiografier ropt på oppmerksomhet, og har brukt uka på å peke på en ukultur i eget parti, ja på nærmest korrupsjon helt til topps i partiet da Jens Stoltenberg, hans gamle nemesis, skulle bli sentralbanksjef for halvannet år siden.

[ Antikorrupsjonsalliansen MDG, SV og Rødt går foran med flere forslag som skal sikre tillit i samfunnet ]

Arbeiderbevegelsens store, moderne kronikør Jonas Bals klarte ikke å dy seg, og fant fram en utgammel karakteristikk av Jagland fra tidligere partisekretær Haakon Lie som falt da Lie på sine eldre dager fikk beskjed om at Jagland skulle bli ny leder etter Gro: «Gråt, mitt elskede parti, gråt». Treffende nok og mange likes på Facebook, men Bals understreker en partikultur. Sånn går dagene på den norske venstresiden.

Avgått utenriksminister Anniken Huitfeldt gjorde sitt første intervju denne uka der hun ikke egentlig sier noe, men fikk komme på i beste sendetid med nytt fokus på egen uønsket avgang og på sjefen Jonas Gahr Støre. Hun fikk lagt en pinne på bålet så det ikke brenner ut.

Fredag morgen var det Raymond Johansens og Hadia Tajiks, begge blant partiets store strateger de siste 20 årene, tur til å stelle seg til og rette strålen mot brønnen. Som alltid med god siktehjelp av mediene. Vi får alltid ristet ut noen syrlige dråper om partiet ingen er likegyldige til. Raymond snakket ut mot regjeringens bypolitikk i Aftenposten og Hadia var kritisk til regjeringens klimagrep i Dagens Næringsliv. Riktignok med innestemme, men fiaskoens fedre er få. Det er visst bare statsminister Støre som eier krisa.

Sarah Gaulin, en mangeårig og profilert lokalpolitiker i Oslo, kastet tidligere i uka inn håndkleet. Ikke med en mail til partilaget og retrett gjennom bakdøra, men med et offentlig innlegg i Nettavisen med tittelen: «Mitt oppgjør med Oslo Arbeiderparti». Det er uhyre sjelden man leser «Mitt oppgjør med Høyre». Dørene lukkes lydløst igjen. Nye åpner seg i næringslivet et sted.

[ Mark Zuckerberg unndrar skatt som en ekte skurk ]

Det er flott med takhøyde i et politisk parti, helt nødvendig. Og den siste tidas kritikk er sikkert betimelig. Men altfor ofte rettes skytset mot egne føtter, og ikke mot den politiske fienden. Selv om historien på bittert vis har vist at intern strid på venstresida gjør at man lar høyresida pønske og bygge i fred. Ja, Tysklands 1930-tall er en studie i dette.

Likevel kan nasjonen ofte starte sin dag med radioduell om statsbudsjettet mellom Ap-statsråder og budsjettpartner SV, der Arbeiderpartiet først har flytta på noen små tall før SV får flytte dem tilbake. Eller med at AUF møter Arbeiderpartiet til debatt om flyktningkvoter, eller at Arbeiderpartiet og Rødt møtes til kamp om arbeidslinja.

Mens de reelle politiske motstanderne − Høyre, Frp, Venstre og KrF − kan ligge rolig i senga, lytte til P2 og glise hele veien til stemmelokalet i 2025.

De borgerlige vennene møtes sjelden til debatt. Må ikke − og vil sikkert ikke − stille opp mot egne ungdommer og argumentere mot deres brennende idealer. Og selv ikke tidenes politiske skandale utløser så mye som et kny i Høyre. Ikke ett ord med kritikk er å høre fra landets største politiske parti mot Erna Solberg. Kollektivet er sterkt, lojaliteten blind. Jonas Gahr Støre og partiet hans er derimot høylytt i full gang med å analysere valgresultatet og legge en strategi for igjen å bli størst.

Men kultur spiser, som det heter, strategi til frokost. Arbeiderparti-kulturen spiser det fort også til lunsj, middag og kvelds. Makta er grådig, men også tungt fordøyelig.

[ Statsminister Støre skulle rydde i egne rekker. Men har skapt mer rot. ]

[ Politikerne fortsetter å undergrave tilliten ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen