Stemningen er for tiden høy i et kor jeg er med i. Til våren kan det faktisk hende at vi får synge i Vatikanet i Roma! Og selv om jeg har lyst til å si at vi skal synge for pave Frans, så er jo ikke det helt sant. Vi skal synge i en kirke i tilknytning til Vatikanet, og det er ingen som har sagt at paven kommer for å høre på oss.
Men hvem vet? Paven bor jo der i Vatikanet, i gangavstand fra disse kirkene. Kanskje paven kjeder seg en kveld, ikke finner noe morsomt å se på TV, og føler seg litt rastløs. Kanskje han plutselig tenker: «Hm, skal tro om det er noen spennende konserter i en av kirkene mine? Og så tar han kanskje på seg pavetøflene sine og tasser ned for å se på oss. Men hvis han ikke gjør det, så er det ikke så farlig. Jeg har nemlig møtt paven allerede. Og det var ikke slik at jeg hadde et så inderlig ønske om å treffe ham. Jeg vil heller si det sånn at det var paven som nærmest presset seg litt på meg.
[ De sier hun har vært statsminister en gang ]
Det var en litt grå høstdag i 1989, jeg var en ung student og befant meg rett utenfor flyplassterminalen i Tromsø. Jeg gikk der og passet mine egne saker, men så fikk jeg øye på en masse folk som stimlet sammen ved gjerdet ut mot rullebanen. Nysgjerrig gikk jeg bort til gjerdet for å se hva som sto på. Flere og flere mennesker kom til, blant dem forbausende mange filippinere, og alle smilte ellevilt og lykkelig og ropte noe som lød som: «Papa! Papa!»
[ Slik kan DU utnytte kulturkrigen ]
På rullebanen sto et fly en rød løper foran. Og der! kom selveste pave Johannes Paul II vandrende ned flytrappa, og med ett husket jeg at han for tiden var på norgesbesøk. Så skrådde paven plutselig litt ureglementert ut fra den røde løperen og begynte å vandre langs gjerdet, mens han begynte å velsigne folk som sto der. Jeg sto presset inn mot gjerdet av folkemengden og kom meg ikke av flekken. Forbløffet gikk det opp for meg at paven kom til å velsigne meg også. Før jeg rakk å ta en skikkelig vurdering på om jeg egentlig ville velsignes, kjente jeg en varm, liten pavehånd på panna mi. Paven mumlet noe på latin, som for meg hørtes ut som noe sånt som: «Ave-verum-corpus-veni-vidi-vici». Og der! hadde paven passert meg og gått over til å velsigne nestemann ved gjerdet.
[ Var det en ekte tåre? Kjør debatt! ]
Jeg fikk det for meg at her hadde det skjedd en alvorlig misforståelse. Jeg tilhørte jo ikke på noen måte pavens, eh, hjord. «Vent litt, pave!» fikk jeg lyst å rope. «La meg forklare! Jeg er jo ikke katolikk! Jeg vet ikke engang om jeg er kristen i rent luthersk forstand! Jeg tror faktisk jeg er ateist. Eller i alle fall agnostiker!». Men det var for sent. Altfor sent. Jeg var allerede velsignet. Av paven.
Etterpå kom jeg til å tenke på at jeg hadde jo snart eksamen. Den gruet jeg meg litt til. Jeg trengte egentlig all den hjelp jeg kunne få. Så en liten paveklapp kunne kanskje ikke skade?
