Niger i juli, Gabon i august, og, i forrige uke, enda et kuppforsøk i Burkina Faso. Hadde det lyktes ville det vært landets tredje kupp på to år. Det var det tiende kuppet eller kuppforsøket landet har opplevd siden uavhengigheten fra Frankrike i 1960. I tiårene som fulgte kom afrikanske kupp i bølger, før man på 1990-tallet så oppbyggingen av mer demokratiske maktoverføringer.
Så hva skjedde, hvorfor er kuppene tilbake? For å finne ut av det må man se på hva som ligger bak kuppene, men også hva som ikke blir gjort for å hindre dem.
Dette understreker bare hvorfor løsningen på Afrikas problemer nok en gang må ligge i Afrika selv
Det som ofte omtales som en kuppbølge skjøt for alvor fart under pandemien. I Mali førte omfattende protester mot økonomiske harde tider, korrupsjon, Covid19-tiltak og mislykket offensiv mot islamistiske opprørere, til et mytteri i hæren, som endte i et kupp i august 2020. Kuppmakerne vendte seg snart mot seg sjøl, den midlertidige presidenten fikk sitte i stolen til mai 2021 før han også ble avsatt i et nytt kupp. Noen måneder senere ble Guineas mangeårige president Alpha Conde avsatt, også der etter intern uro.
I mellomtiden var en presidenten i Tsjad, Idriss Déby, blitt drept, der tok sønnen Mahamat Idriss Déby raskt makta. Mot slutten av 2021 var det også slutt på forsøkene på å få på plass et sivilt styre i Sudan, da general Abdel Fattah al-Burhan, med støtte fra militsleder Mohammed Hamdan «Hemedti» Dagalo, avsatte statsminister Abdullah Hamdok.
[ Trine Østereng: Erna Solberg er raus med dei mektige og hard mot dei med minst ]
I 2022 fulgte altså to kupp i Burkina Faso. Mannen som til slutt ble sittende igjen på toppen, Ibrahim Traore, ble sist forsøkt avsatt i forrige uke. Og i mellomtiden har det altså vært Nigers og Gabons tur.
Det er noen bakenforliggende strukturelle årsaker til kuppene. Mens befolkningen på en del andre kontinenter aldrende, er Afrikas befolkning ung. I tillegg er den yngre generasjonen bedre utdannet enn sine forgjengere, også på høyere nivå.
Dette er jo egentlig bra, men en stor ung befolkning med utdanning som ikke får brukt den, blir fort en kritisk masse. Særlig om de som styrer har gjort det en stund, og har lite bakkekontakt. Med en virkelighet som under og etter pandemien kan beskrives som en stadig dypere økonomisk krise.
I tillegg er mange av disse landene i krig. I Mali, Burkina Faso og Niger er jihadister på offensiven, og kuppmakerne har selv bakgrunn i ulike deler av hæren. Mali har i tillegg vært en viktig alliert av særlig Frankrike, men også andre vestlige land, i «kampen mot terror». Niger har også vært det, i tillegg til å være et viktig land for EU i et forsøk på å stoppe migrasjon, og flyktninger på vei nordover mot Middelhavet. Flere av kuppgeneralene har sin utdanning i Frankrike og USA.
Samtidig flyter de dels på en bølge av misnøye med tidligere kuppmakere, og med presidenter med tvilsomme valg bak seg. Den økonomiske nedturen spiller inn. For de fransktalende landene handler det også om en misnøye med Frankrikes forsøk på å ri på bølgene.
[ Lars West Johnsen: Noen er likere enn andre i Høyre ]
Tsjad og Sudan skal vi la ligge i denne omgang, men i Gabon avsatte kuppmakerne en av kontinentets lengstsittende familier, med tvilsomt demokratisk rulleblad. I august holdt landet sitt siste valg, et valg verken internasjonale observatører eller landets egen befolkning så på som særlig reelt. På morgenen 30. august, da sittende president Ali Bongo Ondimba ble erklært vinner av valget, rykket hæren inn i presidentpalasset. Ali Bongo hadde da hatt embetet i 14 år, etter at hans far Omar Bongo gikk bort i 2009. Bongo den eldre hadde vært president siden 1967.
Kuppet i Gabon har fått både folk flest, analytikere og noen institusjoner til å spørre seg om det kanskje var til det beste at en gruppe offiserer stormet presidentpalasset den morgenen. Å omtale kupp som et gode har man også gjort før, deriblant da livstidspresident Robert Mugabe i Zimbabwe ble avsatt i 2017.
Denne cocktailen av krig, livstidspresidenter, reell støtte til kuppmakere og omtale av enkelte kupp som gode, har gjort det vanskelig både for naboland og det internasjonale samfunnet å konsekvent fordømme kuppene i Afrika. Og å handle mot dem, som statuttene til både den Afrikanske Union (AU) og den regionale sammenslutningen i Vest-Afrika, Ecowas, sier at man skal.
[ Ekspert: Kupp og kollaps i Vest-Afrika vil gi ny flyktningbølge ]
Heller ikke tidligere koloniherre Frankrike har vært konsekvent. Franske myndigheter fordømte kuppene i Mali og Niger, men i Tsjad erklærte Frankrike først at de støttet Idriss Déby den yngre, før de så snudde og ba om at han måtte avholde valg.
Slik vingling vet kuppmakere å spille på. AU og Ecowas suspenderer regelmessig land som gjennomlever kupp, men lar det som oftest bli med det. Da Ecowas med AU i ryggen nylig tok en tøffere linje mot kuppmakerne i Niger og truet med intervensjon, ble dette avfeid av mange som noe de gjorde på oppdrag av «koloniherrer» – altså Frankrike.
Dette understreker bare hvorfor løsningen på Afrikas problemer nok en gang må ligge i Afrika selv. Etter tidenes kuppsommer i Vest-Afrika, og uten at Ecowas har klart å bli enige om en eventuell inngripen i Niger, og med AU fortsatt på sidelinja, kan det synes som en litt fjern drøm akkurat nå.
