Flere har tatt opp det åpenbart problematiske med festivalenes stadig høyere dørstokk for de som ikke har penger nok, og at festivalene forsterker de allerede eksisterende klasseforskjellene.
Jeg aner ikke når det skjedde, og det skjedde definitivt en god stund før pandemien, men de norske arrangørene har gått fra å være festivaler til å bli som amerikanske spring breaks.
Morgenbladet har tidligere skrevet om fast track, Øya Ekstra, Pstereo pluss og andre VIP-arealer som inntar etablerte norske festivaler. Leppene blir stadig større, veskene dyrere, hard seltzeren mer eksklusiv.
Adresseavisens Maria Can beskrev det slik: «Det går en slags merkelig premium, «ekstra alt», golden circle-pest gjennom Kultur-Norge. Alle festivalene tilbyr nemlig enda dyrere billetter, eller «en ekstra komfortabel festivalopplevelse».
Ekstra alt. Du tror du skal på Woodstock, men havner på Steen & Strøm.
«Sosiale medier har gjort oss bortskjemt. Folk trenger en stor fellesopplevelse for å kjøpe billett», sa Andreas «Tix» Haukeland til NRK. Og det kan se ut som at poeten med de gylne linjene «I kveld er det lov å være hore», har helt rett. Og dette går også på bekostning av de små aktørene: NRK skriver at norske konsert- og kulturhus har hatt nedgang, med 30 prosent færre billetter solgt, som ifølge Nina Hodneland, daglig leder i Norske kulturhus, på sikt skaper et fattigere kulturliv.
Dette stinker det hedonisme av, på den kjipe måten. Den bevisste streben etter egoistisk nytelse, om at alt skal være lov og greit, uten å filosofere over om mennesket lever utenfor det virkelige samfunnet. Som om det er en selvfølge at vi alle stiller helt likt. Her skal noen med, og de som står utenfor finnes ikke.
Unnskyld at jeg stiller det kleine og oppbrukte spørsmålet, men hva er festivalenes «purpose» og «why»?
Det skal ikke reflekteres. Ikke over hvor pengene går, ikke over hvilke kulturuttrykk som fremføres, eller hva de faktisk uttrykker. Om hvordan folk blir betalt, eller om det egentlig er moralsk riktig å la noen jobbe gratis for et produkt som genererer profitt til eierne. Apropos det: Superstruct Entertainments hjemmesider, selskapet som eies av det gigantiske oppkjøpsfondet Providence Equity Partners, og som kjøpte norske Øyafestivalen med sine 2700 frivillige for 52 millioner kroner, møter oss med «modern day slavery act statement» som skal bevise at selskapet ikke driver med moderne slaveri. Som om noen hadde tenkt tanken, eller hva.
Skal det liksom ikke være lov å ta ut profitt på gratisarbeid uten å bli mistenkt for moderne slaveri heller nå? Selskapet eier også Palmesus, i tillegg til 85 andre festivaler i Europa og Australia. I hjembyen min Trondheim tok eierne av en av de nyere festivalene ut et overskudd på 14 millioner i år.
Kulturen og festivalene skulle være brobyggerne. Det som fikk oss alle, uansett klassetilhørighet, etnisitet, seksualitet og what not, til å forstå litt mer av hverandre.
«Ser dere noen ulemper med et område som skiller festivaldeltakerne i to grupper?», spør Morgenbladet to av deltakerne på Øya Ekstra, som er VIP-området til Øya. «Nei, egentlig ikke. Man betaler jo for det», sier en av deltakerne, mens en fotballbane for unger i området blir stengt av til fordel for pool party for de privilegerte.
Jeg, derimot, ser problemet bak paljetter, seltzere og pool parties. Fordi kulturen og festivalene skulle være brobyggerne. Det som fikk oss alle, uansett klassetilhørighet, etnisitet, seksualitet og what not, til å forstå litt mer av hverandre.
Kuratoren svinner også hen i glitter og stas. Den kulturfaglige ansvarlige som skulle sørge for et helhetlig innhold gjennom valg av artister, sammen med et overordnet tema, er erstattet av algoritmene til strømmetjenestene. Algoritmer bryr seg ikke nevneverdig om å skille kunst fra underholdning. Men hvem vil vel høre om en kurator på festival? Spør en 19-åring om hva en kurator er, og 19-åringen vil sikkert svare at det var noe som tilhørte tida før Berlin-muren falt.
Spotify, Tik-tok og andre tech-giganter har bidratt til at de største stjernene er blitt enda større. Tjenestene mange trodde skulle gi oss mer valgfrihet har altså skapt en trangere kulturkorridor. Samtidig er det også svært vanskelig å kritisere en overkommersialisert kulturbransje uten å stå i fare for å bli angrepet for å være «smakspoliti».
En stor del av meg har behov for å forstå arrangørene. For å ta igjen pandemi-etterslepet, må de kanskje appellere til et rikere publikum, som har mindre behov for selve kulturopplevelsen, og mer behov for å se og bli sett.
[ Jo Moen Bredeveien: En venstreside til sterk nedsettelse av skatter og avgifter ]
Men det er faktisk mulig at etterslepet kunne vært spart inn ved å klare å inkludere så mange som mulig under medianinntekta, fremfor å lage en festival for de få over medianinntekta.
For utenfor gjerdene til disse festivalene, står de som ikke har råd til å dra på «økonomisk klasse» på festivalen engang. De er også gjerne naboen til festivalen. De som får støyen inn i sitt eget hjem, minus fellesskapet.
Det er på tide at noen kommer og leker festivalbrems, så får det bare være at det blir noen tilsvar om at jeg er smakspoliti eller gammel gubbe, eller begge deler.
«Kultur er det som får deg til å tenke over livet. Underholdning er det som får deg til å glemme det», sa Placebo-vokalist Brian Molko i et intervju med Dagbladet for over to tiår tilbake.
Om festivalene i mindre grad får oss til å tenke, tror jeg de vil dø av seg selv, uten noen pandemi til hjelp.
Fellesskapet er nødt til å ta mer kontroll over festivalene, og kulturjournalistikken må tilbake til å kritisere selve kulturuttrykket. Mye av den offentlige finansieringen som kom med knutepunktfestival-ordningen, har falt bort, og det sies blant aktørene at dette har gjort kulturen smalere: Derfor bør kulturminister Lubna Jaffery kanskje se på mulighetene for å ikke bare ta tilbake knutepunktfestival-ordningen som Trond Giske innførte en gang i sin tid, men også oppgradere den. Kulturmidlene må være til for å skape mangfold, ikke for å skille oss ad.
Det trønderske hardcore/punkbandet Murder Maids titulerte kanskje best sitt møte med kulturbransjen: «Norwegian Hollywood», hvor de beskrev en voksende narsissisme. Det var da vitterlig ikke dette som var meningen med kultur.
I en tidligere versjon av denne kommentaren ble det påpekt at konseptet «Dinner in the sky» var en del av årets Pstereo-festival, men det stemmer ikke. Dette er nå fjernet, og undertegnede beklager.
