BRICS – Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika – har nettopp hatt sitt 15. toppmøte. Der ble det besluttet å ta inn seks nye medlemmer: Saudi-Arabia, Emiratene, Iran, Egypt fra Midtøsten samt Etiopia og Argentina. Midtøsten hadde ikke vært representert tidligere, men nå åpnet den nye normaliseringen i regionen for det. Afrika og Latin-Amerika får to medlemmer mens de før hadde ett. Dermed er hele det globale sør ganske tungt representert. Målt i kjøpekraft står BRICS+ (de opprinnelige fem pluss de seks nye) for 37 prosent av verdensøkonomien og nær halvparten av verdens befolkning.
Det var 20 formelle søknader om medlemskap og 20 andre som ønsket seg inn. Derfor har utenriksministrene fått i oppgave å utvikle en partnerskapsmodell med tanke på ytterligere utvidelse, og rapportere til neste toppmøte i 2024. Ett stort land holder igjen: Indonesia, verdens fjerde største land målt etter folketall, har vært invitert flere ganger, men avventer og ser hvordan BRICS+ utvikler seg før de tar standpunkt.
[ Kommentar: Russland har bedre tid enn Vesten ]
Hva kjennetegner BRICS så langt?
De holder seg til de tre pilarene i FN-Pakten: statlig suverenitet, territoriell integritet og ikke-innblanding i indre anliggender. Internasjonale institusjoner er til for å fremme samarbeid mellom suverene stater. De fremsnakker demokrati statene imellom, men legger seg ikke opp i nasjonale styresett. Deres verdensbilde er multisentrisk, og de er sterke tilhengere av multilateralt samarbeid og frihandel. De vil reformere Pengefondet og gi nytt liv til Verdens handelsorganisasjon, som ignoreres og i praksis blokkeres av USA. Kinas og andres stemmevekt i Verdensbanken er helt ute av takt med deres betydning i verdensøkonomien, så den har de mer eller mindre gitt opp. I stedet satser de på sin egen Nye Utviklingsbank i Shanghai, hvor brasilianske Dilma Rousseff er sjef.
BRICS blir ofte sett som et antivestlig prosjekt, eller som et ledd i rivaliseringen mellom USA og Kina. Det er feil. De aller fleste medlemmene vil være alliansefrie og nøytrale, og større land som India, Saudi-Arabia og Brasil balanserer mellom stormaktene. De sprer avhengigheten på mange andre for å redusere sin sårbarhet og utvide sitt handlingsrom. Alle står fritt til å forholde seg til vestlige land som de vil, forutsatt at det ikke skader samarbeidet BRICS-landene imellom. Samtidig er det et utbredt ønske om å bli forstått og definert ut fra egne nasjonale interesser, så som behovet for energi, tilgang på teknologi og kompensasjon for klimaendringer forårsaket av rike land. De sistnevnte har bare levert en brøkdel av hva de lovte på klimatoppmøtet i København i 2009.
Hvordan passer Kina inn i dette? De har ett bein i rivaliseringen med USA og det er hovedsaken, men de har også et sterkt engasjement i det globale sør. De har pleid å definere seg som et utviklingsland og gjør det tidvis fortsatt. Det er i det globale sør de kan høste de største fordelene av frihandel, særlig etter at det proteksjonistiske USA ga fra seg det kortet. Og det er blant venner i det globale sør de kjenner seg mest komfortable.
[ Kommentar: Europa går fortsatt på gass fra Vladimir Putin ]
For å bli en troverdig del av denne mangslungne grupperingen må de vise seg fra en sympatisk side i andre sammenhenger også. De har en lang historisk tradisjon for ikke å projisere militær makt til andre verdensdeler, slik vestlige stormakter har gjort, og det hjelper. Liksom de andre BRICS-landene er også Kina imot sanksjoner – i prinsippet – selv om de vikles inn i dem i rivaliseringen med USA og de noen ganger bruker slike midler på eget initiativ. Ingen liker hva russerne gjør i Ukraina, men ingen støtter sanksjonene mot dem heller.
BRICS vil svekke dollarens stilling for å komme unilaterale sanksjoner til livs. Om dette er det bred enighet. Derfor er det flere og flere som gjør opp sine handelsforbindelser i nasjonale valutaer. På lengre sikt vil de over til en finansiell ordning som er til fordel for mange, ikke bare for én (USA), og da er det godt å ha pengesterke stater som Saudi-Arabia og Emiratene med på laget. I dette har de mange sympatisører også i Europa.
BRICS mener Vesten ikke tar det globale sør på alvor og opptrer arrogant. Det er en utfordring som ikke kan besvares ved å tilby verdibaserte partnerskap. Slike utspill har en dubiøs klang for verdipreferansene – demokrati og menneskerettigheter – overstyres ofte av geopolitiske interesser. Å appellere til oppslutning om en regelbasert orden treffer heller ikke, for her dreier det seg om regler og standarder som Vesten har skapt i sitt eget bilde og som BRICS prøver å forandre.
Vestens styrke er tvangsmakten, men den har sine åpenbare begrensninger. Dagens Midtøsten anskueliggjør dem. Så lenge regionen var full av konflikter og små og store kriger, var den relevant. Men hamskiftet fra konflikt til normalisering og samarbeid, hvor Saudi-Arabia har stått for mye av surdeigen og hvor avtalen mellom Saudi-Arabia, Iran og Kina har utløst et skred av kontakter og avtaler i området, satte USA på sidelinja. Og da amerikanerne begynte å (mis)bruke sin finansielle særstilling og gjøre det til et utenrikspolitisk våpen – unilaterale sanksjoner er blitt en enorm industri – mobiliserte det motkrefter som vil begrense og fjerne særstillingen.
Under den store BRICS+ paraplyen ligger Shanghai Cooperation Organisation (SCO) med overlappende medlemskap for Kina, India, Russland og Iran og en lang søkerliste inn mot Midtøsten. SCO har en viktig sikkerhetspolitisk oppgave i bekjempelse av terror, men ingen Art. 5- forpliktelse slik som NATO. Begge organisasjoner har en underskog av ministermøter. BRICS har også et nettverk av akademiske institusjoner, tenketanker og andre sivile etater, og Kina har invitert til diskusjoner mellom politiske partier.
Utvidelsen av disse organisasjonene betyr at flere land involveres i artikuleringen av felles interesser. Nedsiden er at store, heterogene organisasjoner basert på konsensus har vanskelig for å treffe beslutninger. Alt i alt er det likevel ingen tvil om at samarbeidet i det globale sør er i vekst, og at Vesten er dårlig posisjonert for å møte utfordringene. Begge deler er underkommunisert hos oss.
