I en tidligere utgave av kommentaren ble det hevdet at dødsfallet på Universitetssykehuset i Nord-Norge skjedde på grunn av kapasitetsutfordringer. Det er det per nå ikke grunnlag for å konkludere med, og har derfor blitt fjernet. Endringen skjedde fredag 18. august kl. 16.43.
Før vi henger oss opp i ett eller annet tema som skal gå på repeat i denne valgkampen, bør vi gå en runde og huske på hva vi kommer til å glemme. Hva bryr vi oss om akkurat nå, før Jonas, Erna og hun nye i Rødt begynner å predikere sitt?
Det er lurt å fort fundere på. For nå har politikerne drukket sammen en hel arbeidsuke i Arendal. Folk i diverse organisasjoner som følte de «må være der det skjer» pakker sammen bodene, klapper sammen pc-ene, tar med seg hodepine og røde tall hjem, fordi nettverksbygging koster. De setter snuten hjem med et lite håp om at noen politikere vil huske dem i neste pengesving.
Håpløshet er menneskets verste fiende. Særlig i et valgår.
Gjennom sommeren er det spekulert i hva som blir den store politiske saken alle vil hisse seg opp over og snakke om fram til 11. september. Blir det ungdomskriminaliteten i Oslo, nivådeling i skolen eller klima nå når «Hans» ploga opp halve kongeriket?
Vi vil ha hete debatter, men etter sommerens ekstremvær over hele kloden, fra søkkvåte Dokka og Drammen til nedbrente Hawaii og Hellas, kan det umulig være noe parti som tenker at klimaforandringene ikke er vår feil. Det er lenge siden Siv Jensen ga et klart og kontant «nei» på spørsmålet om hun er overbevist om at klimaproblemene er menneskeskapt. (Aftenposten april 2015). En debatt om klima uten hårete mål og strengere straffer kommer til å være dødskjedelig å høre på.
Klima er livsviktig, og jeg syns vi ikke skal glemme at vi var rasende sammen med samene, reindriften og naturen i våres. Det er dette valget dreier seg om; lokale, men store spørsmål. Hvordan møter vi kraftbehovet og naturens behov? Men det er lett for meg som byboer å engasjere meg for samene, det er verre å mekle og balansere hissig bygdekrangel, så klart. Det er uansett trist å lese at unge ikke lenger klarer å engasjere seg like mye i miljøsaker. Håpløshet er menneskets verste fiende. Særlig i et valgår.
[ Kjell Werner: Det står bra til i norsk arbeidsliv. Men det er ikke gull alt som glimrer. ]
Men ikke alt er håpløst, verken i nord eller sør. I hvert fall ikke for barna. Fra 1. august fikk alle barn i Finnmark og Nord-Troms (i tiltakssonen) gratis barnehageplass.
Her i Oslo, takket være Inga Marthe Torkildsen, kan gravide kvinner ha hjemmebesøk av helsesykepleier før de føder. Et veldig bra tilbud jeg kunne ønske fantes før jeg fødte min flokk. Det gir fødekvinnen trygghet og ikke minst kommunens helsesykepleiere mer kjennskap til psyken for den vordende mor og nettverket hun har rundt seg.
Vi vet alle hvor stusslig det står til med fødetilbudet over hele landet. Universitetssykehuset Nord-Norge kunne mandag denne uka fortelle at et barn døde under fødsel tidligere i sommer. Det bør debatteres hardt. Kvinnehelse er et oppbrukt ord, men jeg vil minne dere om at Helsebrølet brøler ennå, hvis du legger øret ned på togskinnene. Nei, de skinnene er jo tatt av flommen. Der bør det også brøles mer: Tog bør erstatte fly. Jeg kjenner ingen i Oslo som ikke drømmer om hurtigtog både til Trondheim, Bergen og Stavanger. Selv om det koster flesk.
For folk koster faktisk flesk og det bør vi gjøre. Skole for eksempel. Det skal koste og det skal satses på. Det er mange gode skoler som er flinke med elevene sine, skoler som prioriteres av rike kraftkommuner for eksempel. Flere kommuner har også forstått at prioriteringene også må gjelde skolebygg og inventar, ikke bare undervisningen. Derfor er Sylvi Listhaug, med sin gammeldagse politikk, helt på jordet. Vi må nesten tilbake til 1970-tallet sist gang vi syns nivådeling på ungdomsskolen var en god idé. Dette har vi forlatt for lengst og skolen skal absolutt ikke jobbe sånn lenger. Det den norske skolen bør gjøre, er å bruke den gode pedagogikken og skjønne at lærerplanen er kreativ som kan gi og gir en naturlig nivådeling. Jeg vil ha en debatt om hvorfor vi ikke leker mer, hvorfor vi ikke skjønner at resultatene ikke skal telle mest, men heller alle de andre dagene og årene du som lærer fikk den store klassen din til å gå i samme retning og samarbeide.
[ Jo Moen Bredeveien: Aftenposten og DN går for «Støre som Churchill»-varianten ]
Politikk handler nettopp om det. Mennesker som samarbeider på tvers av meninger. La oss ikke kvele debatten om at ingen vil bli lærere lenger. Det handler om noe så enkelt som at lærere ikke får nok lønn for jobben de har og ikke fikk noe igjen for siste streik.
Noen meninger kan kveles av andre meninger så klart. Erna Solberg gikk hardt ut denne uka og fortalte at Høyre kjemper for at eldre skal få jobbe så lenge de vil. Er dette kanskje beviset på at samfunnet funker som en kule? Ingen er imot at 80-åringer vil fortsette i jobben sin, bare vi andre slipper å være deres datasupport. Problemet er vel at når flere unge faller fra i arbeidslivet mens flere og flere eldre vil fortsette i jobbene sine, så har samfunnet et problem? Erna må gjerne smiske med 70-åringene, men unge er de som alltid har bygget landet.
Hvis vi ikke får gjort noe med skjevfordelingen på juss-, medisin og psykologistudiene, som kan skilte med over 70 % kvinneandel, vil vi ha en gjeng frustrerte, unge menn som føler de aldri blir hørt eller sett. Jeg aner ikke hvorfor gutter ikke liker skolen lenger, det kommer stadig kronikker om et feminisert samfunn, men det tror jeg ingen oppegående menn misliker. Det er lenge siden mannen selv fant ut at han ikke trivdes i machorollen sin. Men debatten om gutter som strever, syns jeg vi skal ta til vi får løst problemet. Trivsel i samfunnet er roten til alt godt. Vi må huske på ting vi bryr oss om før politikerne kommer seg hjem fra Arendal og vi ikke lenger husker hva vi egentlig brydde oss om!
For når politikerne kommer på banen begynner vi å henge oss opp i hva slags jakke Jonas Gahr Støre har på seg, hva slags vits om været Erna lirer av seg eller at Anne Lindboe delte på Instagram at « … ufaglærte ikke kan noen ting. Og noen har også veldig dårlig språk». Da glemmer vi å kjempe for naboens rett på fast hjemmehjelp, slektningens behov for BPA eller psyken til broren din.
