Nei, så ny er den ikke, men den andre junihelgen i 2023 kan sette nye milepæler i norsk idrettshistorie. Jakob Ingebrigtsen satte sin første verdensrekord i friidrett fredag kveld, lørdag kan Erling Braut Haaland krones som verdens beste spiss i fotball og søndag skal Casper Ruud ut i finalen i en av tennisens mest prestisjetunge turneringer. Roland Garros i Paris kalles også VM i tennis på grus.
Og det er bare en uke siden golfstjernen Viktor Hovland fra Ekeberg gikk til topps i USA og hanket inn nye 40 millioner kroner på sin seiersbonuskonto etter det som var hans største seier til nå. Torsdag gjør Karsten Warholm sin sesongdebut på Bislett Games, en annen scene innen idrettens verden som har et globalt publikum.
Norge er anerkjent som verdens beste vintersportsnasjon, det er mer uvanlig at nordmenn synes i verdens mest utbredte sommeridretter. På Idrettstinget i Bergen for en uke siden var det mye fokus på barns oppvekstvilkår, den nye fattigdommen og hvordan gi alle like muligheter til å drive idrett. Den nye idrettspresidenten, Zaineb Al-Samarai, var også opptatt av forbildenes betydning. De hadde en stor innvirkning på hennes ønske om å bli profesjonell fotballspiller. Det satte skader en stopper for.
Ser vi på denne helgens norske frontfigurer er familiens påvirkning påfallende. Og i disse tilfellene fedrenes roller. De fleste av oss har sett dokumentarserien om familien Ingebrigtsen og vet hva som ligger bak Jakobs vei til verdenstoppen. Brødrene, mor og far har vært med på et unikt, selvsnekret toppidrettsprosjekt. Det oppsiktsvekkende er at Jakob har nådd så langt så tidlig. Nå gleder han seg bare til å angripe nye verdensrekorder.
Historien om Erling Braut Haaland går verden rundt. Født i Leeds den gang faren hans, Alf Inge, spilte profesjonelt der. Nå spilles det knapt en kamp med unge Haaland uten at far er på tribunen. Han har hele veien vært sentral i sønnens karrierevalg. Det virker som vi har hørt om Erling Braut Haaland i årevis allerede, det har vi jo forsåvidt, men gutten er bare 22 år gammel. Landslaget har ikke vært i internasjonale sluttspill etter at han ble født.
Jeg var selv ringside da Christian Ruud spilte sin legendariske OL-kamp i tennis mot Boris Becker i Barcelona i 1992. Det var jo ikke noe tema at Christian Ruud skulle vinne kampen, det sensasjonelle var at han skulle møte datidens mest kjente internasjonale tennisnavn. Kampen gikk til fem sett og norsk presse fikk hodepine i 40 grader og dårlig tid fordi Jon Rønningen skulle bryte om OL-gull samme kveld.
Siden har vi sett Christian med skyggelua sitte ringside under alle Caspers kamper. Han er både trener og far. Etter semifinaleseieren fredag var det farens betydning Casper pekte på i seiersintervjuet på arenaen etterpå. Gutten var ikke påtenkt da faren spilte sin mest minnerike tenniskamp i 1992.
Nå skal ikke dette være en tung og påståelig analyse om at familien er helt avgjørende for norske toppidrettsutøveres suksess. Men disse tilfellene er påfallende. Karsten Warholm har et annet regime rundt seg, men der er moren manager og organisator. Av vinternavnene vet vi hvordan far og farfar har hatt betydning for Johannes Høsflot Klæbos utvikling.
Men det alle disse utøverne peker på er at de også kan komme og gå på toppidrettssenteret ved Sognsvann i Oslo og få den profesjonelle oppfølgingen de trenger. Vi skal ikke påstå at Erling Braut Haaland har rent ned dørene der, det er primært individuelle utøvere som utveksler erfaringer mellom sportsgrenene der oppe. Men den norske toppidrettsmodellen har hatt betydning og har vakt stor interesse internasjonalt.
For alle utøverne har vært barn en gang og springer ut av den norske idrettsmodellen, med mulig unntak for Viktor Hovland. På grunn av farens internasjonale oppgaver som ingeniør har han vel vært mer i USA enn i Norge i sin oppvekst. Og det var farens golfinteresse som gjorde den unge Viktor interessert i liten ball.
Hvert år kårer sportsjournalistene i Norge årets norske idrettsnavn. I 1957 falt valget på Magne Lystad. Han hadde vunnet nordisk mesterskap i orientering. Det er lenge siden lista ble hevet betydelig fra det nivået. Men har lista noen gang ligget høyere enn nå?
Man må ikke ha en dedikert mor eller far for å bli en god idrettsutøver. Egil “Drillo” Olsens far så aldri sønnens hans spille og da den unge Egil fortalte med en viss stolthet at han var tatt ut på juniorlandslaget og måtte reise inn til Oslo, var reaksjonen fra far: “Er’u med der også?”