«Ressursene fant ikke hverandre». Det er ord som står igjen etter 22. juli-kommisjonens leder, Alexandra Bech Gjørv. Dette var på mange måter konklusjonen på et nasjonalt traume. Feilene som ble gjort av dem i uniform og dem som har som oppgave å passe på oss, den tragiske sommerdagen i 2011, skulle ikke få gjenta seg.
10 år etter konkluderte statsminister Erna Solberg og justis- og beredskapsminister Monica Mæland i en kronikk i VG med at «nå finner ressursene hverandre». 31. mai 2021 markerte duoen at det nasjonale beredskapssenteret på Taraldrud ble åpnet. «Når våre nasjonale beredskapsressurser nå er samlet på ett sted, er Norges evne til å håndtere terror og alvorlig kriminalitet sterkere enn noensinne», skrev de fornøyd. De hadde levert varen, jobben var gjort. Norge var tryggere.
Ansvaret må likevel legges på bordet til tjenestenes ledere
Ett år senere var Norge en hårsbredd unna et terroranslag som kunne kostet nye titall liv. To tapte liv under Pride i fjor var en tragedie, men det kunne gått så uendelig mye verre hvis attentatmannen hadde hatt samme motivasjon og evne til iskalde forberedelser som Anders Behring Breivik. Bare flaks forhindret katastrofen, og konklusjonen er igjen at ressursene ikke nådde hverandre.
«Det er mulig at angrepet kunne ha vært avverget som følge av et varsel PST mottok fra E-tjenesten fem dager før angrepet inntraff», skriver 25. juni-kommisjonen i sin rapport som kom denne uka. Det er en dramatisk dom over våre hemmelige tjenester. Kommisjonen skriver: «PSTs kontraterroravdeling bør videreutvikle sitt samarbeid med E-tjenesten gjennom tiltak som kan skape mer tillit til hverandres vurderinger».
[ Synnøve Vereide Trampe: Curlingsteinen i magen ]
Den militære E-tjenesten og politiets sikkerhetstjeneste PST kommuniserte dårlig med hverandre. Stolte ikke på hverandre. Kommisjonen er også tydelige på at samhandlingen internt i politiet, mellom Oslo politidistrikt, PST og Politidirektoratet var for svak når de skulle informere offentligheten. Det skapte uro og forvirring.
Solberg og Mæland leverte på det de kunne. Ressurser ble prioritert og samlet i en knyttneve. Politiet ville være betydelig bedre forberedt ved neste terroranslag i Norge. Men det som er langt vanskeligere å skape, og som er umulig å vedta politisk, er kultur og tillit.
Det er dessverre sånn «kultur spiser strategi til frokost». Det er et forslitt uttrykk, men det illustrerer godt problemet. Det hjelper ikke med topptrente tjenestemenn, rask responstid og helikoptre hvis man ikke evner det aller mest grunnleggende.
[ Lars West Johnsen: Politikerne kan ikke annet enn adlyde generalen med støvlene på ]
25. juni viste at politiet og våre hemmelige tjenester samhandler for dårlig. Stoler for lite på hverandre. Arrogansen og det opplagte hierarkiet mellom miljøer, etater og tjenester er destruktivt for vår nasjonale sikkerhet og folks trygghet. Dette må det tas myndig tak i.
Ansvaret er til syvende og sist alltid politisk. Neste uke kommer justisminister Emilie Enger Mehl til Stortinget for å redegjøre for funnene i rapporten. Hun må forklare Stortinget og ikke minst publikum hvordan terroren i Oslo var mulig. Det er blitt ropt på hennes avskjed.
Men ansvaret for kulturen i og mellom de organisasjonene som skal trygge oss, må likevel legges på bordet til tjenestenes ledere. «Alle bør gå i seg selv», sa PST-sjef Beate Gangås etter sitt møte med Mehl. Det er en banal konklusjon, gitt den dødens alvorlige konteksten, men likevel presist.
[ Linn Stalsberg: Er dette noe Jens Stoltenberg burde være stolt av? ]