I pinsen, mens mange av oss forhåpentligvis unt oss en god middag med familien, ble verdens sultdag markert. I det minste i sosiale medier. Dagen, som er initiert av en britisk organisasjon, The hunger project, er ment å rette oppmerksomhet mot dem som har for lite mat i verden. Hashtagen #worldhungerday dukka første gang opp i 2011, og kan ha fått noe drahjelp av en svært populær bok- og filmserie fra den tida, den første boka i serien om The hunger games, eller Dødslekene på norsk, kom i 2008, den første filmen i 2012. Serien handler om en ung jente som utfordrer et svært urettferdig system, der noen har alt, og de mange har veldig lite, en utfordring hun må legge ut på med livet som innsats. Taggen har uansett fått vind i seilene og var du på Twitter i helga, kunne du se rapporter om sult og underernæring i flere hjørner av verden trende.
For situasjonen er alvorlig, faktisk mer alvorlig enn noensinne. Dette er det noen av rapportene forteller: FNs verdens- og matvareorganisasjon (FAO) har regnet seg fram til at mer enn hvert tiende menneske ikke har nok å spise, 828 millioner. Nå skal alle slike tall tas med litt salt, om man har til maten, men tallet er rekordhøyt. Og det har økt under pandemien. Kraftig.
Aller flest som går sultne i seng finner vi i Asia, 425 millioner må sove med rumling i magen. Men de som er mest rammet av sult finner vi i Afrika, 278 risikerer å ikke bare gå sultne, men sulte. Tallene, som naturligvis er anslag, baserer seg på data fra 2021, så det er i tillegg grunn til å tro at de allerede er høyere. Afrika har også det høyeste antallet registrert som underernært. Underernæring er en alvorlig tilstand, og hemmer både utvikling og livsutfoldelse, særlig om man er barn.
[ Den amerikanske staten stopper ikke opp ]
Jevnt og trutt har verdenssamfunnet jobbet med å utrydde sult, og et tiår inn i vårt eget årtusen pekte alle pilene rett vei. I 2005 mente man at mer enn 800 millioner gikk sultne i seng, både fattigdom, og kriger som de i Irak, Afghanistan og Sudan bidro. Men i 2013 var tallet redusert til rundt 570 millioner, og slik fortsatte det til rundt 2017, da tallet var 573 millioner. Men så snudde det. I 2019 hadde generell økonomisk nedgang ført til at mange fikk mindre på bordet. I året før pandemien anslo derfor FAO at 618 millioner mennesker gikk sultne til sengs.
Det er denne utviklingen som har skutt fart under pandemien, for nå hopper pila opp på 721 millioner i 2020, og altså 828 millioner i 2021. Det regnes fortsatt på tallene for 2022, men med stigende matvarepriser, blant annet som følge av Russlands invasjon av Ukraina, er det ingen grunn til å tro at det er færre som sulter nå enn ved utgangen av 2021.
FAOs søsterorganisasjon Verdens matvareprogram (WFP) kaller det en global matkrise. Mens Jordbruksorganisasjonen samler statistikk over produksjon og matvarepriser, registrerer Matvareprogrammet de som risikerer å sulte. Og også her settes det stadig rekorder, WFP anslo ved inngangen til 2023 at 345 millioner mennesker risikerer å sulte i løpet av året. Det var før det brøt ut enda en konflikt i et område der Matvareprogrammet har forsøkt å hindre sult i noen år nå, Afrikas horn. Krigen i Sudan legger ytterligere noen millioner til tallet som vil trenge hjelp til å klare seg gjennom året. Sult tar alt liv, særlig av små barn, i nabolandene Sør-Sudan og Etiopia, og i Somalia. Ser man på denne regionen er det også tydelig hva som er hovedårsaken til ekstrem sult: konflikt.
[ God nasjonal politikk å øke avhengigheten av supermakten USA? ]
Historisk har det vært for lite mat som har forårsaket sult. Men det er altså ikke problemet nå, med rekordmange sultne, og folk på randen av sult. Rundt en tredel av all mat kastes, igjen ifølge tall fra FN-systemet. I noen land er det mer enn dette, i USA mener myndighetene det kan dreie seg om nesten førti prosent av all maten. Problemet nå er altså fordelingen, det er prisen på matvarer som korn og matolje, og prisen på drivstoff for å få dem fram. Og prisen på gjødsel for å dyrke den. Og det er konflikt. Enten lokale konflikter i områder der sulten rammer, eller konflikter slik den i Ukraina, som påvirker alles tilgang på mat (og igjen gjødsel og drivstoff). I tillegg til konfliktene er det en økning i ekstreme værhendelser, som jo også tar avlinger.
Historisk har det vært for lite mat som har forårsaket sult. Men det er altså ikke problemet nå, med rekordmange sultne, og folk på randen av sult.
At markedsmekanismer og konflikt ligger bak mye av sulten, betyr også at dette kan løses. Vi var altså på god vei i det første tiåret av dette årtusenet. På noen få år ble antallet som ikke hadde nok å spise redusert med nesten en tredel. Det var full fart framover mot det som kanskje er listet som det viktigste bærekraftsmålet etter å stoppe all fattigdom: at ingen skal behøve å legge seg med rumling i magen eller risikere sult i 2030. Så kom nedgangstider i en del land, så kom pandemi og økonomisk krise i enda flere land. Og så kom altså en ny bølge av store konflikter, og her må man i tillegg til Russlands overfall på Ukraina ta med en forverring av situasjonen i Afghanistan, Etiopia og Sudan.
Pandemi og konflikt tar liv, men for konfliktenes tilfelle er det ofte sulten som dreper flest. Humanitære organisasjoner mente ved utgangen i fjor at det dør et menneske av sult hvert fjerde sekund. Det er nesten 20.000 hver dag, eller mer enn sju millioner i løpet av et år. I tillegg vil svært mange barn vokse opp merket av underernæring. Dette er igjen anslag, men det burde være alvorlig nok til at man forsøker å snu trenden. For dødslekene, de er en realitet, for så altfor mange av oss.
[ Denne nye, moderne kapitalismen minner ganske mye om den gamle ]
